Husmannen som ble landsevangelist

Haugianermiljøet var markert på Jørpeland første halvdel av 1800-tallet. En av dem som satte spor etter seg over hele landet var Ole Hågensen Kallem. Han virket som forkynner og avholdstaler landet rundt.

Fra Sand til Jørpeland

Ole Hågensen ble født på garden Sand i Ryfylke 13. februar 1813. Han ble født inn i en veldig fattig heim. Foreldrene var Helga Tormodsdatter og Hågen Hågensen. Helga og Hågen fikk fire barn, og Ole var den siste i rekka. Familien flyttet fra Sand omtrent år 1816 og kom til Jørpeland i 1822. I disse seks årene er det ukjent hvor familien oppholdt seg. Ole mistet mora i denne perioden og faren giftet seg på ny. På Jørpeland slo familien seg ned først på en husmannsplass på Jøssang, og fra 1829 i Jørpeland sentrum. Oles stemor døde i 1829 og faren giftet seg for tredje gang i 1831.

Da Ole var 12 år ble han sendt ut i arbeid. Familien var så fattig, at Ole måtte i arbeid for klare seg selv. Han fikk ulike småjobber hos bønder i Strand, og arbeidet som gjeter og senere som tjenestegutt. I 1835 døde den tredje kona til Oles far, og i 1836 døde også far Hågen. Ole selv var blitt forelsket i ei jente fra Tungland på Jørpeland, Ragnhild Eivindsdatter Håhammer. Han giftet seg med henne samme året som faren døde. Ragnhild og Ole flyttet som nygifte til farens husmannsplass på Jørpeland og overtok denne i 1838. De tok også ansvaret for de halvsøsknene som var igjen etter faren og hans to siste koner.

At Ole allerede som 12 åring måtte ut i arbeid, førte til at han fikk lite skolegang. Dette var årsaken til at han først lærte å skrive som voksen, og da skrev han veldig dårlig. Selv navnet sitt kunne han ikke skrive før i voksen alder. Ole var derimot en dyktig arbeidskar, stor og sterk som han var.

Samtidig med arbeidet på husmannsplassen, drev Ole også fiske utenfor Sør-Karmøy. Selv dette var ikke nok til å skaffe nok mat til familien, men han fikk støtte og hjelp av gode sambygdinger. Etter noen år som husmann, fikk Ragnhild og Ole skille ut deler av husmannsplassen som eget bruk, og ble selveiere. De ble boende på denne garden på Jørpeland fram til slutten av 1852.

Frelst som 23-åring

1836 ble et begivenhetsrikt år for Ole Kallem. Vi har tidligere nevnt at far hans døde det året, og at han ble gift med Ragnhild. En viktig ting til skjedde dette året; han ble frelst. Det var kontakt med brødrevennene i Stavanger som resulterte i at han tok imot Jesus som sin frelser. Senere fikk han også god kontakt med haugevennene på Jørpeland og ble påvirket av begge retninger i sitt kristensyn.

Det tok ikke lang tid etter omvendelsen før Ole begynte å delta aktivt på samlingene til haugianerne. Til å begynne med deltok han med sang og bønn, men etter hvert begynte han også å avlegge vitnesbyrd og å tale. Det viste seg snart at han hadde nådegave som forkynner, og ble stadig mer brukt som predikant. Det sies om forkynnelsen hans at den var klart evangelisk, men også med vekt på helliggjørelsen. Han var veltalende og folk ble lett oppslukt av hans forkynnelse.

Til Nord Norge via Vikedal

Mot slutten av 1852 flyttet Ole og kona til Kalheim i Vikedal. Da tok familien etternavnet Kallem. Her ble familien i kun tre år. Etter at familien flyttet til Vikedal, fikk Ole kontakt med en gryende avholdsbevegelse og talte ofte mot brennevinet, samtidig som han var rundt i bygdene for å forkynne Guds ord. «Det norske avholdsselskap» i Stavanger kalte han til reisetaler for avholdssaken for offentlige midler, noe han takket ja til. Han fikk i de to årene han reiste, startet mange avholdsforeninger i området.

17. april 1854 skrev fogden i Ryfylke ut et reisepass til Ole Kallem. Han hadde da svart ja til kallet fra «Den Stavangerske Bibel- og traktatforening» om å reise til Finnmark som bok kolportør og bibelbud. Kautokeino-opprøret hadde skremt mange, og behovet for Bibler og sunn forkynnelse i Finnmark ble ansett som stor. Ole og kollega Erik Lima reiste over hele Finnmark og solgte Bibler og forkynte Guds ord.

Senere den vinteren reiste Ole og en annen kollega ved navn Endre Johannessen en ny tur nordover. De tok båten «Gyller» til Tromsø, og ble der godt mottatt av biskop Juell. I Tromsø brøt det ut en stor vekkelse, som først og fremst Ole satte sitt preg på. Det ble også vekkelser i flere andre bygder i Troms og Finnmark, og Ole opplevde stor tillit blant både lekfolk og presteskapet. Han fikk låne flere kirker til sine møter, og ofte ble lokalene for små.

Han ble så godt likt blant folket i Troms, at han etter månedene med virksomhet fikk tilbud om å kjøpe en fin gard i Sørreisa for en billig penge. Det var en mye større gard enn den han hadde i Vikedal, så han slo til og solgte i Vikedal og kjøpte i Sørreisa. Dette var i 1855. Kona Ragnhild ble selvsagt med på lasset. Ragnhild fant seg imidlertid ikke til rette i Sørreisa, så handelen ble omgjort og familien flyttet til Tromsø hvor de leide bolig. Ole fortsatte sin forkynnergjerning i Troms og Finnmark og hadde noen rike år der.

Savnet av egen bolig var stort, og i 1859 kjøpte de en liten gard, Finnbakken i Målselv. Her var det en stor flokk med haugianere, og både Ragnhild og Ole trivdes veldig godt. Men oppholdet i Målselv ble heller ikke av lang varighet. Hans ansettelse i Stavanger bibelforening opphørte senhøsten 1861, og allerede året etter ble han ansatt i Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Troms. Han reiste som forkynner for dem i ett år, men ble så kalt sørover.

Til Trøndelag

I 1863 fikk han kall fra Trøndelag krets av NMS og reiste som forkynner for dem det meste av tiden fram til 1878. Ragnhild og Ole solgte garden i Målselv i 1866 og de kjøpte en ny storgard i Levanger, sammen med en venn. Etter to år solgte de imidlertid garden i Levanger og flyttet til Bergen, hvor han virket som emissær for Indremisjonen. Også dette oppholdet ble kort, for allerede i 1870 var de tilbake i Trøndelag. Da kjøpte Ragnhild og Ola en liten gard på Strinda i Trondheim.

Ole Kallem fikk stå i mange store vekkelser landet rundt, ikke bare i Nord Norge, men også mange steder i sør, bland annet i Bergen og i Ålesund. Kirkehistorikeren Heggtveit gir en skildring av forkynnelsen til Ole Kallem. Jeg tar med et lite avsnitt, noe språklig revidert:

«Med sitt dype kjennskap til menneskehjertets fordervethet, nøyde han seg ikke med at folk avla totalavholdsløftet. Nei, han påviste klart at mennesket er uten kraft til å gjøre dette av seg selv. En vinner først fullstendig seier når en får syn for sin åndelige avmakt og søker hen til frelsens kilde i Kristus Jesus for å bli renset fra all synd og få ny kraft til å leve et nytt liv i forsakelse og Kristi etterfølgelse. Det er betegnende at Jesaja 35 og 53 hørte til hans yndlingstekster. Han pleide som regel ikke forberede seg synderlig, uten ved å lese Guds ord og med flittig og alvorlig bønn. Det meste var øyeblikkets inspirasjon.»

Siste år i Gjerpen

I 1877 opplevde Ole en stor sorg. Hans kjære kone fra Tungland fikk da heimlov, 73 år gammel. Omtrent samtidig fikk Ole fornyet kontakt med avholdsbevegelsen og var med å starte forening for Det Norske Totalavholdsselskap (DNT) i Trondheim. Han gikk inn som arbeider i DNT og reiste landet rundt og startet lokale DNT foreninger. Det sies at han fikk starte mer enn 100 avholdsforeninger med mer enn 10 000 medlemmer landet rundt. Slike foreninger startet han bl.a. i Namsos, Steinkjer, Levanger, Egersund og Sand. Samtidig som han talte for totalavhold, kombinerte han det alltid med forkynnelse av Guds ord.

På oppfordring fra venner i Skien, solgte han garden i Trondheim og kjøpte ny gard på Gjerpen i Skien. Her ble han gift for annen gang med ei enke fra Ulefoss. Han fortsatte å reise for DNT fram til helsa satte en stopper for virksomheten hans. I 30 år hadde han vært plaget av en nyresykdom. Denne gikk over til kreft. Han reiste til Oslo for å få hjelp, men legene kunne ikke gjøre noe. Han reiste derfor heim igjen til Skien. En venn som besøkte han skrev følgende fra dødsleiet: «Gud er trofast, han (Kallem) har det godt og hviler på forgjettelsene og gledes og stundes efter å vandre.» Ole Kallem døde i Skien 29. mars 1885, 72 år gammel.

Det sto minneord om Ole i mange av landets aviser. Et langt minneord av ukjent forfatter sto i både VG og Bergen Tidende (17.04.1885). Her står bla.: «Vårt land har i denne tid hatt en mengde lekpredikanter, og flere av dem har øvet en stor innflytelse i vide kretser, men neppe noen av dem har hatt en slik betydning som Ole Kallem. Han var ganske visst Norges merkeligste og største lekpredikant, nest etter Hans Nielsen Hauge selv. Ingen har virket så lenge og fartet så vidt, og neppe har noen eiet hans storslagne begavelse, hans begeistring og kraft.»

Kilder:

Heggtveit: Den Norske kirke i det nittende århundre

Arent Midtbø: Alles vel er vårt mål (nb.no)

Wikipedia.no

Digitalarkivet

Nasjonalbiblioteket

Jan Alsvik: Folk i Strand

Johan Veka: Glytt frå kristenliv i Rogaland

Andreas Aarflot: Norsk Kirkehistorie

Lokalhistoriewiki.no

Rolf Inge Larsen: En salig røre

Aftenbladet.no