Honnør til Ap-byråden

Det er ikke noe suspekt i å legge en religiøs motivasjon til grunn for sosialt engasjement.

På lørdag kunne vi lese i Dagen at Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA) likevel får støtte fraOslo kommune til integreringshuset, hvor det blant annet foregår språkopplæring. Behovet for slike tiltak skulle være ganske uomstridt i våre dager. Derfor skulle det egentlig være unødvendig å skape den usikkerheten nå har blitt skjøvet litt frem i tid.

OppvekstbyrådTone Tellevik Dahl (Ap) i Oslo ville egentlig kutte støtten til KIA og heller samle all språkopplæring i det kommunale Oslo Voksenopplæring. Men torsdag kom kontrameldingen: «Jeg har tenkt å videreføre tilbudet på KIA. De gjør mye bra på dette området, inklusive voksenopplæring for disse kvinnene», sa byråd Dahl til NRK Østlandssendingen.

KIA-medarbeider Maria Greenberg Bergheim hadde problemer med å holde tårene tilbake da hun fikk høre den gledelige nyheten: «Dette betyr alt», sa hun. Ap-byråden fortjener ros for denne avgjørelsen. Og det er grunn til å håpe på større åpenhet for de spesielle forutsetningene nettopp KIA har for å drive samfunnsnyttig arbeid i en tid som denne.

LES:Vil rasere kristent tilbud

Den aktuelle saken setter to politiske konfliktlinjer på dagsordenen. Den ene handler om frivillig sektor. I etterkrigstidensNorge har vi vendt oss til at staten spiller en sentral rolle i store deler av livene våre. Dette har i stor grad representert en trygghet. Statlig finansiering og kontroll har blitt oppfattet som en garantist for likebehandling og for like rettigheter. Men uavhengig av flyktningsituasjonen blir det stadig tydeligere at vi står overfor store offentlige utfordringer når det gjelder å finansiere den fremtidige velferden. Derfor trenger vi flere frivillige initiativ.

Vi trenger flere ildsjeler som er villige til å gi av sin tid og sine krefter for å hjelpe trengende i ulike situasjoner. Det skulle være en naturlig oppgave for offentlige myndigheter å gjøre sitt beste for å legge til rette for slike initiativ. Derfor bør Oslo bystyre gi aktører som KIA mer forutsigbare rammebetingelser.

Den andre konfliktlinjen handler om religiøse aktører. Alt for lett har forestillingen om en livssynsnøytral offentlighet blitt akseptert. Den har banet vei for å betrakte religiøse aktører med minst en dose skepsis. Til tross for historiens mange eksempler på hvordan religiøse aktører har utført viktig samfunnstjenesten. I Norge erFrelsesarmeen det antakelig aller sterkeste merkenavnet når det gjelder omsorg for de underprivilegerte og utstøtte. I disse dager kan vi også lese om hvordanKirkens Bymisjon bistår innvandrere som trenger å lære om norsk kultur og hvordan vi tenker om foreldrerollen her i landet.

Det er ikke noe suspekt i å legge en religiøs motivasjon til grunn for sosialt engasjement. Tvert imot. I Norge har kristne aktører spilt en avgjørende rolle blant annet når det gjelder utdanningen av sykepleiere.

Det er et faktum at mange av de innvandrerne som har kommet til Norge de senere årene har kristen bakgrunn. Slik sett skulle det være den naturligste sak av verden at KIA på en spesiell måte kan være en naturlig samarbeidspartner. Men det at KIA har et kristent utgangspunkt, gjør dem ikke til en aktør som bare kan henvende seg til kristne. Det forstår nok innvandrere bedre enn mange nordmenn.