Hjemmet og kirken må samarbeide for barna våre

Få ting vitner så sterkt om Jesu kjærlighet som en forelder som har mot til å ydmyke seg og erkjenne sin avhengighet av Guds og menneskers nåde.

Sist helg var jeg med og arrangerte en stor økumenisk barnelederkonferanse i min hjemby Uppsala. Til sammen var vi knapt 900 personer til stede, og konferansetemaet var «Jesus til barna - barna til Jesus». Det ble en stor fest, der både medvirkende og deltakerne kom fra hele bredden av Sveriges kristenhet, fra Den katolske kirke til Livets Ord.

Mest oppmerksomhet i det felles programmet fikk likevel våre gjester fra den amerikanske organisasjonen Orange. Grunntanken bak Orange, som også er forklaringen på organisasjonens navn, er at kirkens barnevirksomhet kan bære aller mest frukt når den har en strategi som også involverer foreldrene.

Hvis kirken står for lyset (som er gult) og hjemmet står for foreldrenes hjerte for barna sine (som er rødt), blir altså blandingen av begge disse oransje.

Dette er ikke bare et slående bilde eller slagord. Det er blodig alvor. I Mark Holmens bok «Faith Begins at Home» vises det til en stor undersøkelse fra USA der kristne ungdommer fikk svare på hvem som hadde betydd mest for deres egen tro. Klart høyest tall fikk mamma og pappa. Også pastoren/presten kom høyt opp, men for eksempel kirkens ungdomsgruppe fikk mindre enn halvparten så stor uttelling som foreldrene.

Dette skal ikke tolkes som at foreldre eller ungdomsledere er uviktige. I mange tilfeller kan de tvert imot være avgjørende for å vise og veilede til en levende tro. Men i størstedelen av tilfellene er det altså mamma og pappa som betyr mest. Derav oransje: Hjemmet og kirken må samarbeide. Så langt som det er mulig, trenger de å dra i samme retning.

Hvordan skal dette gå til? Her finnes det selvsagt mer enn ett rett svar. Når det gjelder tro, må vi dessuten alltid regne med nådefaktoren. I siste instans er det bare Herren selv som vekker og bevarer et menneske i tro på Kristus. Men akkurat som med alt annet i det kristne livet trenger vi likevel å samarbeide med Herren om dette. Og, som sagt: Vi trenger å samordne strategiene våre mellom hjemmet og menigheten.

En konkret måte å gjøre dette på, har med våre åndelige praksiser å gjøre.

Viser vi med prioriteringene våre hjemme at troen vår faktisk er noe avgjørende for noe avgjørende, noe som virkelig får påvirke prioriteringene våre? Går vi til gudstjeneste? Taler vi vel om den kristne forsamlingen? Ber vi bordbønn? Reiser vi på familieleir der barna kan gjøre egne erfaringer med Gud samtidig som de ser at troen betyr noe for foreldrene deres?

Det kan også handle om å synliggjøre slike ting som allerede pågår. At for eksempel kan man flytte bibellesningen fra sengen (der barna aldri ser at mamma eller pappa leser Bibelen for sin egen skyld) til kjøkkenbordet. Eller man kan dele visse av sine bønneemner med barna, kanskje i en felles andaktsstund søndag kveld?

Alt dette må selvsagt gå hånd i hånd med et hjem der det er mulig å erfare noe av Jesu kjærlighet - der det finnes en smak av både den nåde og den sannhet som hører Jesus-livet til. Det sier seg selv at ingen av oss har et hjem der dette alltid er tilfelle. Alle mennesker er syndere, og ikke minst som foreldre er det lett å kjenne skyld over hvor vi kommer til kort.

Men kanskje er det også her en av kristenlivets mest grunnleggende praksiser kan formidles: At vi helt enkelt ber våre barn om tilgivelse når vi har gått over grensen. At vi erkjenner våre egne feiltrinn, og våre unødig harde ord. Få ting vitner så sterkt om Jesu kjærlighet som en forelder som har mot til å ydmyke seg og erkjenne sin avhengighet av Guds og menneskers nåde.

Alt dette kan selvsagt tilpasses også den eldre generasjonen, besteforeldrene. Og de som ikke har kristent nærvær i slekten, kan i beste fall få gjøre liknende erfaringer gjennom personer som tar seg av dem gjennom menigheten eller som naboer.

Det er i alle fall klart at neste generasjon trenger at hele menigheten blir involvert. I fellesskap får vi ta ansvar for å at Bibelens ord skal kunne vise seg å være sant: Vis den unge veien han skal vandre, så viker han ikke av fra den når han blir gammel (Salomos ordspråk 22, 6).