Hele menigheten er hellig

Om tjenestedelingsspørsmål ikke er et spørsmål om synd, hvorfor lønnes da brudd på tjenestedelingen og -ordningen (riktig nok i en annen setting) med død og dom gjentatte ganger i GT?

I debatten om kvinners adgang til hyrderåd og talerstol i ­norske bedehus har det gledet meg å se at det er både leg og lærd som står opp for Bibelens tydelige ord i denne saken.

Jeg er også glad for at det er flere som ikke ser logikken i at Bibelens ord om dette begrenser seg til «hyrderåd», men at det er satt opp ett gjerde som i det minste hegner om pastor-, bibellærer- og forkynnerkallet. Vers som underbygger dette er 1.Mos 3: 16, 1.Kor 11:3–12, 1.Kor 14:31–38, 1.Tim 2:11–15, 1.Tim 3:2, 1.Tim 3:12, Tit 1:6, de fleste (alle?) er ­allerede nevnt i denne debatten.

Samtidig ser jeg at det er flere som mener at Bibelen ikke er entydig, og vil slette kjønn fra kvalifikasjonslisten for tjenestene det her er snakk om. Ett av argumentene for dette er at vi har relevante eksempler på kvinnelige ledere og lærere i Bibelen.

Det er blitt tilbakevist i diverse innlegg i denne debatten. Men la oss nå si at vi finner eksempler i Bibelen på at kvinner ledet menigheten. Betyr det automatisk at dette er rett?

Nei. Like lite som at enkelte overgrep som er beskrevet i GT, uten å få sin spesifikke dom, er rettferdiggjort bare fordi de er beskrevet. Akkurat som en profet skal dømmes etter læren, ikke bare etter sine tegn og under, skal vi også her se til læren, ikke bare utenombibelske «bevis» eller for saken uvedkommende vers.

Jesaja skriver i GT om kvinner som styrer, i samme åndedrag som han nevner barn, og rett før: villstyringer (Bibelen 2011) eller skiftende luner (Bibelen Guds ord 2017), som hersket. I dette tilfellet ser vi at dette var en del av Guds dom over Israel (Jes 3:4+12).

Og noe av det Herren reagerte på, som førte til denne dommen, finner du også i dette kapittelet. I NT er det nok forøvrig «Jesabel» ( Åp 2:20) som er det nærmeste vi kommer en dokumentert kvinnelig leder i menigheten.

Et annet argument går på at dette ikke handler om synd. Men den overordnede debatten om tjenestedeling minner meg om en annen konflikt om hvem som var egnet til å lede Guds folk: I 4. Mos. 16 kan vi lese om Korah og hans kompanjonger, som kommer til Moses og Aron og sier «Nå får det være nok! Hele menigheten er hellig, alle sammen, og Herren er midt iblant dem; hvorfor opphøyer dere dere da over Herrens menighet?».

De var Levis barn, og hadde sine oppgaver i tabernaklet i kraft av å være Levis barn, men de ønsket seg andre oppgaver, oppgaver som var forbehold Arons sønner. De ønsket seg likestilling, for «hele menigheten er hellig».

Det gikk skikkelig dårlig for Korah og hans 250 menn, som ville tjene Herren etter sin egen tanke. Brudd på en tjenestedelingsforskrift fikk også gravalvorlige konsekvenser for titusenvis av andre i menigheten. Og det finnes flere lignende eksempler på brudd med Guds ordning (1.Sam 13.9–14, 3.Mos. 10.1–2, mfl.).

Så om tjenestedelingsspørsmål ikke er et spørsmål om synd, hvorfor lønnes da brudd på tjenestedelingen og -ordningen (riktig nok i en annen setting) med død og dom gjentatte ganger i GT? Og hva er synd, om ikke opprør mot Guds ord og ordning?

Om vi ikke vil reparere de synlige skadene, små eller store, i kirkeskipets skrog, går det gjerne mot forlis, øsing til tross. La oss gi all synd så trange kår som mulig, selv om det verdslig sett kan bety trangere kår for oss også.

Vi deler alle ansvaret, men lederne har et særskilt ansvar, og lekfolket må be for dem og støtte dem i det som er rett etter Ordet.