Hareides sjanser: 50 prosent

I dag velger det pågående KrF-landsmøtet i Trondheim Knut Arild Hareide til ny partileder. Dermed legges den nest største byrden i KrF-historien på den nest yngste lederen i partiets historie.
Kjell Magne Bondevik var 35 år da han ble valgt til leder i 1983. Knut Arild Hareide er tre år eldre.
Men den utfordringen han står overfor er likevel langt større enn den som den senere statsministeren måtte forholde seg til.
Den gangen kunne KrF surfe rett inn i regjeringskontorene. Bondevik selv tok plass rundt Kongens bord som undervisningsminister. Stortingsflertallet var sikret i valget to år tidligere. Og med opphevelsen av det såkalte Tønsberg-vedtaket lå veien åpen til makt og innflytelse.
Knut Arild Hareide overtar derimot i dag ledelsen av et parti som befinner seg milevis fra maktens sentrum.
For det første er KrF langt unna regjeringskontorene. Rotet på borgerlig side før valget i 2009 etterlot samtlige ikke-rødgrønne partier uten reell innflytelse over politikken som føres i denne fireårsperioden.
Men den beskjedne størrelsen gjør at KrF havner spesielt dypt ned i skyggenes dal. Den mest synlige opposisjonsrollen mot den sittende regjeringen er det Høyre og Fremskrittspartiet som har inntatt.
Og meningsmålingene har heller ikke blitt lysteligere KrF-lesning etter bunnrekordvalget i 2009, der resultatet ble 5,5 prosent. Gallupene etterpå har stort sett ligget under dette nivået. Og flere ganger har de til og med vist det tre-tallet. Det er et resultat, som dersom det skulle bli virkelighet i et valg, nærmest vil radere KrF bort fra norsk politikk.
For en av de tyngste byrdene Hareide nå aksler, er at han overtar et parti som på vitale områder synes å være på kollisjonskurs med viktige grupper av sine kjernevelgere.
De konkurrerende kristne partidannelsene vil neppe få oppslutning nok til å oppnå representasjon. Men småpartiene kan hente viktige stemmer som et allerede oppslutningsmessig presset KrF nok gjerne skulle hatt.
De labre meningsmålingene er et tydelig vitnesbyrd om at deler av grunnfjellet nå også vender partiet ryggen eller setter seg på gjerdet.
Forsøkene på å få fjernet bekjennelsesparagrafen er en svært utfordrende sak for partiets grasrot. Langt mer enn det partiledelsen skjønner eller ønsker å skjønne. Bekjennelsesparagrafen går helt inn til kjernen av KrFs eksistens.
Fremover vil det bli Knut Arild Hareides oppgave å fronte en avvikling av denne paragrafen. Det vil han få applaus for i hovedstadspressen. Men å overbevise en allerede skeptisk grasrot, særlig på Sør- og Vestlandet blir nok mer krevende. Og betydelig viktigere.
Disse faktorene til sammen gjør at vi mener Knut Aril Hareide står overfor de største utfordringene noen ny KrF-leder har gjort siden partiet ble landsdekkende etter krigen. Så formidabel er oppgaven at det er helt åpent om han vil lykkes. Det kan så absolutt slå begge veier.
Knut Arild Hareide forstår helt sikkert selv hvor krevende den nye rollen hans blir. Og vi tror det er en stor fordel for ham at han legger lista lavt, slik han blant annet gjorde i intervju med Dagen. Med et slikt utgangspunkt vil enhver fremgang, uansett hvor liten den er, bli tolket som en seier.
Knut Arild Hareides utgangspunkt er altså vanskelig. Men en gang tidligere i partiets historie har oppgaven sett enda vanskeligere ut. Knut Arild Hareide har hatt ni forgjengere som partiledere. Den første het Ingebrigt Bjørø og ble valgt da partiet ble stiftet i 1933.
Den gangen var det ikke mange som levnet partiet særlig sjanser til å hevde seg i det hele tatt. At KrF en dag skulle komme i regjering og til å få to statsministre, var det vel knapt noen som drømte om.
Men erfaringene fra 1933 viser tross alt at det er mulig å få gjennomslag for KrFs politikk selv om utgangspunktet er særdeles vanskelig. Den positive lærdommen kan Knut Arild Hareide ta med seg inn i de politiske hverdagene som kommer når festlighetene i Trondheim er over i morgen.