Har skrevet romanserie om sitt eget liv

Henry Pedersen (74) fra Finnmark har skrevet en romanserie på tre bøker om kvengutten Karl. Men dette er historien om forfatterens eget liv.

– Det er svært lite som er oppdiktet i disse bøkene, og det gjelder bare noen små partier for å skape overganger mellom handlingene. Derfor er historien om kvengutten Karl en selvbiografi om mitt eget liv og om det kvenske miljøet som jeg vokste opp i, forteller Pedersen til DagenMagazinet.

Han bor i Vikedal i Nord-Rogaland, og er bygningsingeniør som blant annet har hatt flere oppdrag i Afrika for ulike misjons- og bistandsorganisasjoner.



Gode omtaler

Tittelen på bøkene er "Kvengutten Karl", og handler om bakgrunn og oppvekst, ungdomsår, siviltjeneste, utdannelse og familie. Den spennende romanserien er utgitt på Nordnorsk Forlag, og bøkene har fått gode omtaler.

Vi møter kvengutten Karl fra et lite samfunn i Vestre Jakobselv, på nordsiden av Varangerfjorden i Finnmark. Han vokser opp i en sammenheng der finsk, norsk og til en viss grad også samisk kultur kjemper om innflytelse. Læstadianismen står sterkt blant folk, og preger også oppveksten til forfatteren.



Skildrer kulturen

– Hvorfor har du skrevet disse tre bøkene om ditt eget liv?

– På slutten av 1980-tallet satt vi en kveld i Senegal, der vi var ute på oppdrag sammen med våre to døtre. Plutselig sier den yngste datteren: "Du pappa forteller ofte om livet og oppveksten i Finnmark, men vi kjenner ikke til miljøet der. Kan ikke du gjøre noe med det?" Jeg svarte ikke der og da, men i 2002 var jeg i gang med skrivingen om mitt liv og min oppvekst, forteller Pedersen.

– De fleste kvener var læstadianere, og dette er en religiøs bevegelse som er veldig lite kjent rundt i landet. Jeg har derfor forsøkt å trekke fram de spesielle kjennetegnene på læstadianismen. I tillegg vil jeg vise at vi kvener er litt rett fram og oppriktige i møte med andre mennesker, og kan noen ganger være utidige av den grunn. Mange kan misforstå meg, og jeg merket også at det tok litt tid før kona og jeg forstod hverandre, men det har gått veldig bra, smiler han.



Opprør

– Noe av nerven i fortellingen om kvengutten Karl er at han gjør opprør mot sitt eget miljø, og finner sin egen vei, og ikke minst bryter med oppfatningene til sin mor. Har du selv opplevd dette?

– Ja, det er selvopplevde ting jeg skriver om. Det første Karl fant på, var at han ikke ville konfirmere seg, og jeg har det samme synet fremdeles. Mor var også redd for at jeg skulle bli fisker og reise på sjøen og kanskje omkomme. Far min var ikke slik, og han arbeidet som snekker, fisker og småbruker. Men mor ville ha sønnene rundt seg, og det var ikke vanlig å reise fra sitt miljø. Hun ønsket at jeg skulle bli baker, og hadde også klare meninger om hvem som burde bli min ektemake. Men jeg bestemte meg for å reise bort for å skaffe meg en utdannelse, og den tok jeg i Stavanger.

– Hvorfor ble det så sterke reaksjoner på at du valgte din egen vei?

– Det var slik i dette miljøet at når en sønn skulle velge yrke, var det ikke slik at han bare kunne finne på noe selv, for han måtte ha en del av familien med seg som kunne støtte ham. Siden Karl - og jeg - var så selvstendige og egenrådige, skapte dette reaksjoner ikke minst i familien, svarer Henry Pedersen.

Han tenkte ikke først og fremst på seg selv i denne tiden, for han visste godt hvilke planer han hadde. Men han bar på omsorg for moren, som tok hans valg veldig tungt, mens faren var mer vidsynt.

–  Ikke minst da jeg fant på å nekte militærtjeneste, mente mange at dette var en forferdelig ting å gjøre både mot familie og fedreland, og kanskje også mot Gud, sier han.



Forholdet til Gud

– Vi kan lese at Karl etter hvert får et bevisst forhold til Gud og blir moden i sitt kristenliv. Hva var det som gjorde utslaget i hans liv på det religiøse plan?

– Forholdet til Vår Herre har han hatt helt fra han var liten, der bestemor lærte han å be. Han fikk også oppleve hvordan Gud grep inn ikke minst under krigen. Karl var derfor aldri i tvil om at Gud eksisterte, men var ikke kommet til en personlig avgjørelse der han kunne si at nå er jeg et Guds barn, selv om bestemor spurte ham mange ganger. Men dette ble etter hvert en virkelighet under studiene hans i Stavanger, sier Pedersen.

Hele tiden under sitt arbeid med bøkene har han først og fremst hatt sine etterkommere i tankene.

– Jeg håper at deres lesning kan føre til at trangen etter viten og kunnskap kan bli utfordret og stimulert, svarer Henry Pedersen, som giftet seg med en kvinne fra Vikedal, og slo seg ned i den vesle vestlandsbygda, - akkurat som kvengutten Karl.


DM