Har Samemisjonen i Norge en fremtid?

Kan det tenkes at det å fortsatt fastholde samenes særstilling som «ikke skikkelig kristne (hedninger?)» i verste fall er grovt krenkende/diskriminerende?

Innlegget er skrevet av:

Heidi Frich Andersen sokneprest i Sømna, tidligere sokneprest i Tysfjord

Fred Andersen, pensjonert allmennlege/samfunnsmedisiner MD PhD

Det har den siste tiden pågått en debatt i Dagen om Samemisjonens fremtid og eventuell sammenslåing med misjonsorganisasjonen Sarepta. I en kronikk i Dagen 21. februar belyser Erik Kvinge, 1. varamedlem til styret, noen av de synspunktene som er kommet frem i debatten. Avslutningsvis konkluderer han som følger «Så må forkynninga av evangeliet til det samiske folket gå framfor kva type ‹seilas› me bruker for å nå målet.»

Utsagnet er tankevekkende. Det samiske folket er altså fortsatt en misjonsmark for Samemisjonen.

Vi har bodd og arbeidet i kjerneområdet for den lulesamiske befolkning i Norge fra 2010 til 2019, den ene som sokneprest, den andre som lege. Da vi kom til Drag i Tysfjord, ble vi overrasket over å finne to kristne forsamlingshus og en kirke i et lite tettsted med vel 700 innbyggere. Vi tenkte at her måtte det være godt for oss som kristne å leve.

Etter hvert fikk vi vite at Samemisjonen tidligere hadde hatt en omfattende diakonal tjeneste på Drag og at det minste av de to forsamlingshusene, Elim, fortsatt var i Samemisjonens eie. Fred arbeidet på denne tiden på Árran lulesamisk senter blant annet med samisk folkehelse. Han fikk i løpet av to år et godt innblikk i hva fornorskningen og mellomkrigstidens rasebiologi hadde gjort med status og selvbildet til den samiske befolkning i Norge.

Vi ble imidlertid raskt klar over at den kristne tro sto svært sterkt i bygda, i første rekke gjennom den læstadianske forsamlingen på stedet. I tillegg til kirken var Samlingshuset det kristne forsamlingsstedet for den samiske befolkningen.

I Samlingshuset var det møte hver søndag med stort fremmøte av alle aldersgrupper og samtidig samling av de minste barna til egen undervisning mens møtet i storsalen pågikk. Elim fungerte mer som et bedehus, og var forsamlingsstedet for en barneforening og en trofast gruppe med etnisk norske kristne.

Det ble etter hvert klart for oss at de samiske lokalsamfunn på nordkalotten (Lappland – Norge, Sverige og Finland), både i nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk område, i all hovedsak fungerer på samme måten. Kulturelt sett er det en meget sterk kristen forankring alle disse stedene, dominert av læstadianismen og de respektive nasjonale kirke- samfunnene.

Selv om det ikke foreligger noen dokumentasjon, er det sannsynlig at kristen tro står sterkere blant etniske samer enn i en norsk gjennomsnittsbefolkning. De samiske samfunnene i Norge, Sverige og Finland fremstår som gjennomevangeliserte.

I kjølvannet av disse fakta reiser spørsmålet seg: Hva kan målsetningen for Samemisjonens virksomhet være overfor en befolkning som har så sterk forankring i kristen tro og kultur?

Kristendommen i samisk kultur har sannsynligvis like lange røtter som i norsk befolkning. I sin bok «Samenes kristning og Finnemisjonen frem til 1888» skriver Adolf Steen; «Og på samme måte som de ble påvirket av de hedenske nordmenns gudetro, er sannsynligvis noen få kommet i forbindelse med nordmenns kristendom og er blitt døpt sammen med dem.» Av historiske tekster vet vi at Håkon den 5. Magnus i 1313 oppmuntret samene til å ta imot kristendommen.

I 1328 tok svenskekongen et initiativ overfor handelsmenn i Nord-Sverige. De skulle få visse rettigheter innen handel og skatteoppkreving mot at de utbredte kristendommen i området. I 1390 sendte dronning Margreta et formaningsbrev til samene om å ta imot kristendommen (Odd Mathis Hætta; Nordkalottens urfolk, del 1 2001). På begynnelsen av 1700-tallet opprettet kong Fredrik IV et misjonskollegium for den samiske befolkning. Dette kunne best beskrives som et eget departement, styrt av staten (Adolf Steen).

I 1716 ble så Thomas von Westen på oppdrag fra kongen sendt som misjonær til Finnmark. Han innførte skolegang for samiske barn med undervisning på samisk. Hans medarbeider, Jens Kildahl, underviste samiske barn i Tysfjord på deres eget morsmål. Lars Levi Læstadius (10. januar 1800 – 21. februar 1861) var født i Jäkkvik i Nord-Sverige, ble utdannet teolog og botaniker og arbeidet som prest i Karesuando.

Herfra spredte den læstadianske vekkelsen seg over hele Nordkalotten. Den svenske staten utga kristen litteratur på samisk i Norge frem til 1888. Da ble det stoppet av fornorskningsprosessen og ble ikke gjenopptatt for nesten 100 år senere.

Samisk sjamanisme er av enkelte oppfattet som en dominerende faktor i samisk kultur. Vår erfaring er at slike oppfatninger bygger på gamle fordommer og har ingen rot i dagens virkelighet. Det er tvert imot sannsynlig at sjamanisme står sterkere i enkelte miljøer blant etniske nordmenn enn i den samiske befolkningen.

Med bakgrunn i våre egne observasjoner og et kort historiske resymé må vi igjen spørre: Er det samiske folk fortsatt en misjonsmark for Samemisjonen? Kan det tenkes at det å fortsatt fastholde samenes særstilling som «ikke skikkelig kristne (hedninger?)» i verste fall er grovt krenkende/diskriminerende?

Sannhetskommisjonen ledes av Dagfinn Høybråten. Vi vil anbefale at Sannhetskommisjonen også belyser den problemstillingen som vi ovenfor har skissert.