Har du hørt det?

Nå har de også gått fra hverandre. Også han som... og ja, også hun. De skulle jo... Ja, er det ikke grusomt. Har du hørt at de sliter. Ja, hun er begynt å... De kommer ikke lenger i kirken... ikke de heller... Ja, det er jo ikke rart, sånn som...
Vi ønsker ikke å være sånne som gir negativt vitnesbyrd, men det er så fort gjort. Det er jo naturlig at man snakker om triste ting som har skjedd, men man kjenner når man har tråkket over, eller når man kunne tidd stille. Det er mye hyggeligere å snakke med enn å snakke om.
Hadde vi oftere snakket med hverandre, så hadde kanskje tilbøyeligheten til å snakke om hverandre vært mindre. Kanskje burde vi vært mer føre var enn etter snar. Vi vet jo hva som bor i mennesket. Vi vet selv hvor tøft livet kan være. Det er ingen grunn til å tro at andre har mindre problemer eller utfordringer enn en selv. Egentlig er det en selvfølge at vi alle trenger oppmuntring og forbønn i hverdagen.
I Johannesevangeliet står det at Jesus ikke hadde behov for at noen vitnet om mennesket, fordi han visste hva som bodde i mennesket. Han trenger ikke at vi sier: Har du hørt atÖ Han kjenner oss så godt og vet det allerede. Han visste det før Peter sviktet, han visste det før du sviktet. Han visste det før jeg sviktet. Og han sier til oss, som Han sa til Peter. Når du en gang vender tilbake til meg, da trøst dine brødre.
La oss trøste, oppmuntre og hjelpe hverandre, være føre var. Vi vil alle bli fristet eller satt på prøve. Jesus trengte ikke negative vitnesbyrd. Trenger vi det?

Tone Dalhaug