Håpet

«Du er mitt håp, min Herre og Gud, min trygghet fra jeg var ung.» Salme 71,5.

Denne salmen, som også jeg kan avlegge som mitt vitnesbyrd, tror jeg er den som sterkest understreker viktigheten av håp og tillit til Gud. At han er den trygge tilflukt i hverdagen. Salmisten gir uttrykk for at han er full av lovsang og takk til Gud.

Han ber også om at han ikke må bli støtt bort i sin alderdom. «Forlat meg ikke når kraften forsvinner!» Han er overbevist om at håpet og tilliten til Gud har vært den styrke som har reddet ham og holdt ham fast hos Herren, helt fra han var ung.

«Men jeg er alltid full av håp, stadig på ny vil jeg prise deg. Hver dag skal jeg fortelle om din rettferd, om dine gjerninger til frelse; jeg kjenner ikke tallet på dem. Herre, min Gud, jeg vil tale om dine storverk, prise din rettferdighet. – Gud, fra jeg var ung, har du lært meg opp. Jeg forteller fortsatt om dine under. Gud, forlat meg ikke selv når jeg blir gammel og grå, la meg tale om din kraft til hele den slekten som kommer.» Salme 71,14–17.

Vi som lever i dag har et levende håp å sette vår lit til. Ordet forkynner at Gud har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Dette levende håp, som er Jesus, setter oss i fullkommen frihet og skaper lys, glede og fred i håpløse menneskehjerter.

«Måtte håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen.» Rom. 15,13.