Han reiste fra bedehus til bedehus landet rundt - nå har predikanten (86) blitt filmstjerne

Med filmen «Predikanten» vil Elisabeth Kleppe fortelle en historie om bedehuskulturen - og sin egen pappa.

- Når far kommer på talerstolen, er han en ung mann igjen. Det er der han har gløden sin, det er rørende å se på, sier Elisabeth Kleppe og smiler.

Det siste året har regissøren fra Bergen jobbet med en dokumentar om sin egen far, Finn Kleppe, som i over 60 år reiste som forkynner i De Frie Evangeliske Forsamlinger.

Nå har han og yngstedatteren tatt en reise sammen i bedehusland - blant annet for å bli bedre kjent med hverandre og for å vise det norske folk hva som skjer innenfor bedehusveggene. I dag vises det ferdige resultatet på Bergen internasjonale filmfestival (BIFF).


FAKTA OM «Predikanten»:Dokumentarfilm om Finn Kleppe, som viet livet til å reise som forkynner i De Frie Evangeliske Forsamlinger.Regissør og datter Elisabeth Kleppe blir med faren til steder han har besøkt gjennom et langt liv som predikant.Premiere: BIFF i Bergen, 19. oktober.
Bedehuskultur for livsfilosofer

Selv om «Predikanten» i utgangspunktet handler om Finn (86) og menneskene han har møtt opp gjennom årene, tror Elisabeth likevel at far-datter-relasjonen og forholdet dem imellom kan være noe folk kan kjenne seg igjen i.

- Mitt publikum er ikke først og fremst det kristne miljøet, men folk utenfra. Kanskje på min alder og oppover, som filosoferer på de eksistensielle spørsmålene i livet.

Ideen om å lage film om faren kom for noen år siden, etter at Elisabeth Kleppe selv fikk barn.

- Jeg har tenkt på det lenge, at jeg ville lage en film fra bedehusmiljøet. Jeg ville bli litt bedre kjent med min egen far, og så så jeg at det han har holdt på med er en utdøende livsstil. Men jeg hadde ikke trodd at det skulle bli så personlig.


Trang økonomi

Mens de fleste forkynnere i dag er tilknyttet organisasjoner eller menigheter, med fast lønn, var det størrelsen på kollekten som avgjorde hvor mye Finn Kleppe fikk i betaling. Han reiste fra bedehus til bedehus over hele landet, mens kone og tre døtre satt igjen hjemme i Bergen. Hverdagen var ikke alltid like enkel, med en forsørger som kunne være borte i måneder av gangen.

- Da han var ung tenkte han ikke så mye gjennom at det preget oss at vi hadde en pappa som var så mye borte, forteller datteren.

Selv har hun med årene fått større forståelse av hvor dypt kallet stikker i faren, og at han ville gjort det samme opp igjen om han hadde fått muligheten.

- Samtidig har han sagt at han ville vært mer hjemme, understreker hun.


Vil være troende uten menighet

Da Elisabeth Kleppe var i begynnelsen av 20-årene, bestemte hun seg for å forlate det frikirkelige miljøet. I dag har det gått 16-17 år siden hennes menighetsliv opphørte, og Kleppe sier hun opplever liten aksept for at man kan være troende uten å være i en menighet.

- Og jeg tror at det er mange flere enn meg som har det slik. Folk antar at du har problemer med troen din om du går ut av en menighet og ikke finner deg en ny. Men kanskje er det menigheten man har et problem med?

Bergenskvinna oppfordrer kristne forsamlinger til å ta lærdom av de som står utenfor.

- Men jeg har opplevd mye raushet i forbindelse med dette prosjektet. Det var ikke overraskende for meg, for jeg visste at det var mye av det også, understreker predikantdatteren. Og legger til at hun ser flere nyanser nå enn før.

- Det er mye kjærlighet og godhet i de kristne miljøene. Men det er også mye å ta tak i.


- En lavmælt film

Etter hvert håper Kleppe å få solgt dokumentarfilmen til en TV-kanal. I tillegg skal den vises på et arrangement i regi av Fritt Ord i desember, med
påfølgende debatt om ytringsfrihet.

- Dette er en lavmælt film, på mange måter. Mitt mål er at filmen skal leve videre etter at folk har sett den. Personlig håper jeg at den vil inspirere folk til å ta viktige samtaler med de folkene man er glad i, før tiden renner ut. Å sette seg ned på et bedehus og bare prate, det har vært veldig fint, forteller hun.

Selv ser regissøren på «Predikanten» som en opplysningsfilm. Hun mener det er viktig at flere får lære om kulturarven og historiene som finnes i de lavkirkelige miljøene i Norge. Miljø som står sterkt i deler av landet, men som får lite oppmerksomhet i media.

- Det er lite som har vært dokumentert. Flere burde være flinkere til å dokumentere det som skjer og samle gamle bilder, taler og lydopptak.


En personlig historie

Filmskaperen legger ikke skjul på at det har vært krevende å lage en såpass personlig dokumentarfilm.

- Det har vært temmelig tungt til tider. Å være både datter, regissør og karakter i sin egen film er ikke alltid like lett.

Samtidig skryter hun av gode medhjelpere som har hjulpet til å balansere mellom rollene. Sammen har de landet på et ferdig produkt som kanskje vil gi folk noe å tenke på.


Kom nærmere datteren

Selv sier pappa Finn til Dagen at han er litt avventende til filmpremieren. I utgangspunktet er ikke han så glad i oppmerksomhet, så 86-åringen var litt skeptisk til hele prosjektet.

- Men jeg gikk jo med på det. Og det har gått greit, sier forkynnerveteranen - som håper filmen kan gi folk et lite innblikk i hva som skjer i frimenighetene i Norge.

- I omtalen av filmen står det at «en far og datter prøver å nærme seg hverandre igjen». Har dere kommet nærmere hverandre?

- Ja, jeg føler det, sier Elisabeth Kleppe.

- Vi har kanskje begge brukt denne filmen som en mulighet til å ta opp ting som har vært vanskelig mellom oss. Man trenger ikke alltid å bli enige, men jeg tror det er forløsning og forsoning i å prate åpent med hverandre om de vanskelige tingene.


(Dagen)