«Guds kjærlighet er sterkere enn sinne og sorg»

Den 11. desember 2016 gikk en selvmordsbomber tilknyttet en islamsk ekstremistisk organisasjon inn i St. Peter og St. Pauls kirke i Kairo. Han tok med seg 25 mennesker i døden.

Et av ofrene var faren til 15 år gamle Marian (Navnet er endret av hensyn til sikkerheten). Han døde i armene til sin unge datter på det harde gulvet i kirken.

Marians familie bor i et hus tilknyttet kirkens lokaler. Her bor også onkelens familie, huset ligger i et travelt område nært sentrum av Kairo. Både hennes far og onkel var vakter i kirken. I huset er det mange bilder av Marians far «Nabil,» som bare ble 45 år gammel. I et hjørne i den lille stuen ligger klærne han hadde på seg den tragiske søndagsmorgenen, blodflekkene er fortsatt synlige. Marian peker på et bilde av faren: «Den fredelige måten far smiler på på dette bildet, er det samme smilet som han hadde da han døde.»

Denne søndagen, bare noen få dager før hennes 15 årsdag, hadde Marian fulgt faren til kirken. «Vi hadde spist frokost sammen og vi spøkte og lo.» Marian minnes morgenen med et trist smil. «Jeg husker at han var spesielt glad den dagen.» Etter den første gudstjenesten ba faren «Marian» om å gå hjem og hente litt te. Det som videre skjedde har forandret hennes liv for alltid. «Jeg hadde akkurat satt på vannkokeren da jeg hørte en eksplosjon. Jeg tenkte umiddelbart på far.»

Marian sprang til kirken. «Det var hvit røyk overalt, og folk sprang rundt i panikk», forteller hun. «Jeg ble sjokkert over det jeg så, og løp utenfor kirken for å spørre om noen hadde sett min far.» Nå, flere måneder senere, er den samme gårdsplassen tom og stille. Hver gang Marian går her, husker hun dagen som den var i går. Ved inngangen til kirken kneler Marian forsiktig ned. Hun stryker hånden forsiktig over gulvet: «Det var her jeg fant ham», sier hun stille.

«Han lå bare her og hadde fortsatt nøklene til kirken i hendene, selv om eksplosjonen hadde blåst ham flere meter bortover.» I kaoset av røyk, døde kropper og blod, skjønte Marian at hun måtte ta farvel med sin far. «Jeg la hodet hans på fanget mitt. Han ga meg nøklene og ba meg ta vare på min yngre bror og søster. Så lukket han øynene, smilte fredelig og så reiste han til himmelen.»

I kirken viser Marian restene fra angrepet. Andre har fortalt henne hvor faren sto da angriperen kom inn i kvinnenes del av kirken; hvordan faren løp etter terroristen for å stoppe ham. Hun gjenforteller situasjonen uanstrengt: «Se her, merkene på søylene og veggene. De blir med vilje ikke reparert, slik at vi kan minnes hvordan kvinnene døde for sin tro denne dagen – og min far.»

Angst, tristhet, vantro. Marian har kjent på mange følelser etter angrepet. «Min far var en flott mann, en kjærlig far, og jeg savner ham veldig. Jeg har spurt Gud om hvorfor, mange ganger.» Marian viser frem et bilde av faren. Selv om hun fortsatt savner hans fysiske tilstedeværelse, føler hun ikke at han har forlatt henne. «Jeg tror han oppmuntrer meg fra himmelen, til å leve nær Gud», sier hun. «Jeg føler han forteller meg at jeg ikke er alene, at Jesus er med meg.»

Marian, hennes mor og to yngre søsken fortsetter å bo sammen med onkelens familie i kirkens lokaler. Marian jobber hardt på skolen. Hun er flink og drømmer om å bli lege – som hennes far ville ha ønsket for henne. «Og jeg går i kirken hver søndag nå, min tro har vokst. Jeg vet ikke hva morgendagen vil bringe, men jeg vet at Gud vil bevare meg.»

Angst og tristhet er omgjort til fred og kjærlighet de siste månedene; Marian kan ikke la være å snakke om det. «Jeg har opplevd Guds ufattelige trøst gjennom disse tunge månedene. Jeg har kjent det kristne fellesskapets varme kjærlighet. Herren tar, men Han gir også tilbake. Jeg kan ikke få understreket det nok. Jeg vil at mennesker rundt om i verden skal få vite det: Gud er kjærlighet, Gud er god, Gud er barmhjertig – også når det er vanskelig. Det har jeg opplevd i min vanskeligste time.»