Gud, sjelesørgeren og virkeligheten

Tett på livet. Full av originale formuleringer, tankevekkende observasjoner, dypsindige resonnementer og overraskende vinklinger. Fra Leif Andersens hånd er vi blitt vant til slike bøker. Allerede i «Gud, hvorfor sover du?» merket vi det.

Skrevet av Leif Andersen

Kolon forlag, Danmark, 2015

494 sider

Etter 425 sider avslutter han boken slik: «Vi har set på gudsbilledet, på menneskesynet og på sjælesørgerens selvbillede. Dette er sjælesorgens prolegomena. Derefter følger den konkrete samtale.»

Denne boken er altså del én av et dobbeltverk om sjelesorg. Med prolegomena menes en kritisk gjennomtenkning av prinsippspørsmålene.

Erfaringsorientert

La meg straks få si at dette er en bok som ånder av erfaring. Andersen har selv vært igjennom vanskelige perioder. Dette har gitt ham en teft for psykologiske mekanismer, for mellommenneskelige relasjoner og for folks funderinger over livet.

Hans tidligere arbeid med fagbøker (som for eksempel homiletikken «Teksten og tiden») har gitt ham nærkontakt med mye relevant stoff. Og gjennom samtaler og korrespondanse med konfidenter (sjelesorgsøkende) har han sett hvordan både tidstypiske og tidsuavhengige faktorer kan slå ut i «syndens og dødens verden».

Trinitarisk Gud er engasjert i vår livsvirkelighet i alle dens fasetter. Derfor må sjelesørgeren også være det. Det er en grunntanke hos Andersen. Den gamle sjelesorgforståelsen måtte nødvendigvis utvides til å omfatte en diakonalomsorgstjeneste (s. 34). Evangeliets sentrum, spørsmålet om frelse og om den troendes vandring med Gud blir for snevert interessefelt.

Sjelesorgen må favne like bredt som trosartiklene – og engasjere seg i den forestillingsverden og de allmenne problemstillingene som Guds falne skapninger kjemper med. Denne trinitariske sjelesorgforståelsen, som flere norske fagbøker i sjelesorg hyller, imøtekommer konfidentene på en bedre måte, mener han.

Psykodisiplinene

Andersen er forsiktig med en svarorientert sjelesorg. En følsomhet for folks smerter og en respekt for deres integritet slår igjennom. Sjelesørgeren må gå langsomt og lyttende frem. I tråd med dette lar han psykodisiplinene være sentrale hjelpemidler for sjelesorgen. Andersen har (som sin kone) lest mye psykologi.

Gjennom opphold på Modum Bad har han dessuten sett hvordan menneskers med psykiske og eksistensielle problemer har fått hjelp til nyorientering. Andersens kunstinteresse er en sak for seg. I denne boken er det ikke minst nyere litteratur som setter tanker i sving. Ingen fagbok i sjelesorg tar leserne så dypt inn i samtidslitteraturen som Andersen. Emneregisteret fra s. 463 avspeiler dessuten en imponerende temabredde.

«Jeg»-et og «vi»-et

I prekenlæren skrev han innsiktsfullt om postmodernismens angrep på «jeg»-et. Lavt selvbilde preger unge mennesker. I denne boken drøfter han også «den fjerde dimensjon» (i tillegg til ånd, sjel og kropp): Relasjonene, vår avhengighet av det kollektive («vi»-et). Andersen mener nå å se en sammenheng mellom svekkelsen av jeg-et og svekkelsen av vi-et (s. 132).

En åpen lutheraner

Andersen er selv i sin livstolkning delvis sterkt preget av sitt lutherske utgangspunkt. Meget klargjørende er hans fire-foldige «forsvar» for kroppen i et oppgjør med gnostisk tankegods. (Gud har skapt oss som kropper, ble selv kropp, forventer kroppslig respons på evangeliet og skal en dag reise oss kroppslig opp av graven, s. 171–228.)

Tittelen «Kroppen og ånden» er ikke tilfeldig valgt. Han lar også noen ganger rettferdiggjørelsen slå igjennom som virkelig trøst og løfter fram kampen mot «den indre galater». Det siste er en typisk Andersen-formulering som handler om vår alles tendens til gjerningsrettferdighet i vårt gudsforhold (s. 124–12, s. 223).

Et stikkord er også korsteologien. Med korsteologi menes en teologi som «ser Gud bakfra», som anerkjenner at Gud kan være «den skjulte Gud», og som – tross anklage av Gud – ikke forlater ham selv om en ikke opplever utfrielse fra indre smerte eller får åpenbare svar på livsgåtene.

Han lar også andre klassiske tema klinge – som for eksempel at Jesus var evighetsorientert i sin sjelesorg (s.313). Han skygger ikke unna korsets anstøt. Men boken har ikke skarpe oppgjør, verken til høyre eller venstre. Her er mye «på den ene siden»/«på den andre siden». Han vil bevare dialogen både med liberale og katolske aktører på arenaen. Og han setter miljøet rundt Modum bad og norske aktører innen sjelesorg svært høyt. Kanskje er respekten for norske fagfolk vel stor?

Menneskesynet

Når det gjelder temaet selvbilde, kan vi ane en skepsis til en del av vår lutherske arv (især uttrykt på s. 93–94). Han gjør seg for fort ferdig klassisk lutherdoms tilretteleggelse av forholdet skapt i Guds bilde/hjelpeløst fortapt.

En «diskusjon med» Bengt Hägglunds «De homine» (eller for den del med Wisløffs fagbøker) ville ha vært klargjørende på de sidene der han drøfter dette sentrale spenningspunktet i menneskesynet.

En viss ubalanse?

Hans forsvar for den trinitariske og diakonale sjelesorgen kunne ha våget å drøfte denne tradisjonens største svakhet: At lidenskapen for «det ene nødvendige» ikke er tydeligere på overflaten – verken i sjelesorgens prolegomena eller i den konkrete veiledningen.

Parallelt med Andersens bok leste jeg tilfeldigvis «Pilgrims vandring» av John Bunyan. Da fikk jeg følgende tanke: Er nyere sjelesorglitteratur så orientert mot den folkekirkelige målgruppen at den ikke lenger ivaretar de særlige problemstillingene som «vekkelsens barn» kjemper med: Spørsmålet om å «nå fram» og bli evig salig?

På s. 343 sier Andersen at han dessverre ikke får plass til å «småpludre» langtrukkent om forholdet lov og evangelium. I prekenlæren har han tydeliggjort sitt grunnsyn på dette punkt. Jeg skulle ønske litt mer småpludring om dette tema også denne gangen.

I ettertankens lys har jeg også tenkt at spenningen mellom apostlenes forpliktende etiske forkynnelse og vår samtids sekulærhumanisme burde hatt en egen behandling nettopp i sjelesorgens prolegomena. Sjelesorg i møte med samlivsspørsmål forutsetter egentlig en slik drøfting.

Formelle svakheter

Formelt sett er bokens styrke dens svakhet. Andersens diskusjon med seg selv og med samtidskunst, psykodisipliner og litteratur er engasjerende. Men den er bredt anlagt. Personlig trives jeg bedre med noe strammere disponerte kapitler.

Det kommer en bok til. Da får vi se hvordan prinsipptenkningen slår ut i praksis. Jeg vil lese den boken også. Andersen bedriver en dybdeboring både i menneskesinnet, i filosofien og teologien som gjør at en ikke kan være likegyldig til hans bøker.