Grunnloven og de ufødte
De ufødtes rettsvern i Grunnloven er fastslått ved følgende setning i § 6: «Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.»
Kongeriket Norges Grunnlov fra 17. mai 1814 – som hadde 200-årsjubileum i 2014 – er en samfunnskontrakt. En solidaritetsavtale – «en for alle, alle for en». Avtalens alt overordnede ånd eller formål er å verne hver enkelt juridisk person mot staten som juridisk person. Ikke bare mot «Staten, det er jeg», jf. Ludvig den 14./Solkongen, men også mot «Staten, det er vi» – jf. Søren Jaabæk/All makt i denne sal!
17-maigrunnloven fra 1814 har begrenset gyldighet i rom, men ikke i tid – med unntak av tilbakevirkende kraft. Solidaritetsavtalen er følgelig like mye det alt overordnede rettsvern for hver enkelt ufødt som for hver enkelt innfødt. Hin enkeltes ubetingede rettsvern, ikke bare mot diktatur, men også mot demokrati. Og ikke bare i kongerikets regjering og storting, men også i all offentlig virksomhet med andre ord.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De ufødtes rettsvern i Grunnloven er fastslått ved følgende setning i § 6: «Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.»
Bestemmelsen er et direkte uttrykk for at også enhver ufødt har krav på å bli oppfattet og respektert som en selvstendig juridisk person, helt fra unnfangelsen av. Som uskyldige utfall av et naturlig kraftsamvirke, og dermed universelle uttrykk for «et spill av krefter, som higer efter en evighet», for å bruke Adam Oehlenschlägers ord. Helt i samsvar med evangelisk årsaks-, livs- og menneskeforståelse med andre ord.
At bestemmelsen i § 6 ikke bare gjelder arveberettigede til kongerikets trone, følger indirekte av at Hans Majestet Kongen er solidaritetsprinsippets «en for alle» – hver enkelt juridisk person i kongeriket sin personlige stedfortreder – i statsråd/regjeringen. Stortinget blir følgelig «alle for en» – i prinsippet. I praksis innebærer de ufødtes rettsvern i kraft av Grunnloven at det offentlige aldri skal kunne medvirke til svangerskapsavbrudd, uten at det skal få følger for forfatningsrettslig ansvarlige i Riksretten – jf. §§ 30 og 86.
Siden Lov om svangerskapsavbrudd ble vedtatt i Stortinget og iverksatt av regjeringen i 1975–76, er 13–1500 juridiske personer årlig likvidert av Statens offentlige virksomhet i kongeriket. Et årlig tap av menneskeliv i forfatningsrettslig forstand – like stort og unaturlig som det kongeriket led under de forfatningsrettslig ansvarlige i okkupasjonstiden 1940–45. Dette til tross for at abortlovens formålsparagraf har følgende ordlyd: «Samfunnet skal så langt råd er sikre alle barn betingelser for en trygg oppvekst. Som et ledd i dette arbeidet skal samfunnet sørge for at alle får etisk veiledning, seksualopplysning, kunnskaper om samlivsspørsmål og tilbud om familieplanlegging, for derved å skape en ansvarsbevisst holdning til disse spørsmål slik at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig.»
Det er på høy tid å virke til at Grunnlovens ånd og prinsipper tas på tilbørlig alvor. Ikke bare av hver enkelt velger, stortingsrepresentant og statsråd, men også i kongerikets kirker, skoler og rettsvesen.
