Gjønnå marg og bein

Det skulle fell itte vara slik at... eller... kæinn det virkeli’ vara muli’... – at Hæin som ein gong vælgte å komma hit tel væla som en fattig, liten unge sørpå; Gud sjøl, at det er Hæin som står utafør døren’ våres å banke på nå?

Det bodde en dverg på hemplassen min, der je vaks opp. Eller – hu var itte egentlig dverg. A mor fortælte meg at hu hadde fått tuberkolose da a var lita jinte, og på den tida hadde dom itte behandlig for slikt. Derfør slutta a å vekse.

A Ellen var lita og rynkete. Og tunga si hadde a itte helt styr på, så hu dreiv mæssom stadig vekk å sleike seg om munnen. Det såg itte så pent ut. Mange ta onga plaga henner når hu gikk langs vægen. Dom syns visst dom hadde rett tel å erte og vara stygge mot henner på verre vis, bærre førdæ hu såg slik ut. Hu kunne da fell itte noe førr at hu hadde fått tuberkulose som lita jinte?

Det var itte så mange som ville ha noe mæ a å gjøra. Men åt øss var a vælkømmin. Sjøl om – hu hadde det mæ å komma på ettermiddan når det førr ei eller anna grunn passa litt dårlig, når a mor hadde det travelt. Og dæ hadde a mor ofte. Av ei eller anna grunn ringte a aldri på, hell. Hu bærre gikk rett inn ytterdøra, knakka forsiktig på døra inn til lekerommet, så lydløst at du bærre kunne høre det om du sto rett innafør døra ogventa på at noen skulle komma tel å banke på. Så sto a plutselig bærre der på kjøkkengolvet. «Morn.» Je skvatt meir enn èn gong!

Je hørde a mor sukke litt. Ofte var hu på farten tel ett eller anna. Men hu fekk støtt tel å diske opp et fat mæ kaker og en kaffikopp. A mor hadde visst støtt kaker på lager tel å by noen som stakk innom, slik. Så satte a seg ner ei lita stønn, prate litt, fekk meg tel å sætta meg ner, fann fram noen hølete ullsokker som trengte å stoppes (akkurat der syntes behovet å vara uendeli...) og litt ullgarn i noenlunde samma fargesjattering (det siste var visst itte støtt så farlig, ettersom å je minnes...), og satte a Ellen i sving mæ arbe’. A mor mente det var bra før æille å føle seg tel nytte! Je husse fortsatt denna følelsen av å ha en klump under hælen i vinterskoa mine fra dom sokkepara a Ellen hadde stoppa.

Når a mor gikk, vart je sittendes att som selskapsdame. Je hadde itte kømmi langt opp i barneskulen før je vart rent god på å prate om æillt og ingenting. Det hendte jo at a Ellen kom mens a mor itte var heme, å! Je husse at bæstevenninna mi og je var åleine heme en gong, da jeg hørte den kjinte stemma: «Morn.» Da gjorde vi som a mor. Vi plasserte a Ellen på stua, kokte kaffi som bæst vi kunne og trylla fram et brett mæ kaker og kjeks. Åsså fekk vi øss litt godsaker på en torsdags ettermiddag, vi å.

Det banke på utafør døra våres nå å. Det passe itte støtt så godt. Je har itte støinn. Dæ ær fortvilendes! Je har full almanakk mæ ting je har planlagt å gjøra. Så det er itte dæ at je sitt i go’stolen å læs ukebla, hell. Je har bærreandre gode ting på plakaten. Men utafør døra banke nøden på. Der står en skokk mæ folk. Dom kjæm sørfra, æille i hop. Unge og gamle. Rike og fattige. En hel horde! Dom ser ut tel å vandre fra hver en verdenskrok!

Å ennå trur jeg bærre vi er i emninga ta å vi har i vente. Det er som je føle je blir rent ner av fordringer je itte helt klare å hanskes mæ. Førr dom står jo plutseli bærre der! På gata. Utafør døra. Å her står je og har dårli tid og er bærre meg.Je kæinn itte bære hele væla!

Men je kæinn sette på en kopp kaffi. Før noen kæinn dæ vara sjølve lyset i løpet ta uka, å få være vælkømmininn en plass. Je kæinn sette noen i sving. Je kæinn skrive ner denna lille historia her som kom over meg en sein nattetime, å håpe at du som læs kjinne at du får lyst tel å vara lyset i mørket før noen. Kæinskje akkurat nå. Dæ kæinn je.

Åsså var det dæ je kom tel å tenkje på, som vart så alvorli’ førr meg; Det skulle fell itte vara slik at... eller...kæinn det virkeli’ vara muli’... – at Hæin som ein gong vælgte å komma hit tel væla som en fattig, liten unge sørpå; Gud sjøl, at det erHæin som står utafør døren’ våres å banke på nå? I æille dessa folka. Denna store folkevandringa vi itte ser rekkevidda ta... Er det rett og slettvåres besøkelsestid nå, her i nord?

Den gongen Gud vart født som menneskje på jorda var det nesten ingen som skjønte at det varHan. Det var ingen som hadde rom førr’n. Hæin fekk itte sleppe inn noen plass! Åssen ska det gå nå?

Je kjinne sangen tel’n Edvard Hoem gå gjønnå marg og bein.
«Du ser ein fattig går forbi og det er meg du ser.
Men vi ser millionar vi i svoltens store hær...
...Når svoltens hær frå land til land bryt opp og krev ei anna verd,
skal vi forstå med vår forstand at kva for en mektig Gud du er.»