Gi ikke opp bønnebarna

For den som er blitt overbevist om at Jesus er veien, sannheten og livet, og det eneste håpet vi har for evigheten, er ingenting sårere enn at egne barn ser ut vil å bevege seg bort fra frelseren.

I lørdagsavisen fortalte vi den sterke og rørende troshistorien tilJan Oskar Alnes. Han er sønn av den kjente sangevangelisten Irene Krokeide Alnes. I barndommen reiste han land og strand rundt på vekkelsesmøter sammen med moren og hennes kompanjong Marit Stokken. Som tiåring ble han i 1997 intervjuet av Dagen. «Indremisjonens yngste emissær» var tittelen.

Les saken her:Når han styrer båten

Både arv og miljø skulle tilsi at løpet var lagt, men så enkelt var det ikke. Jan Oskar Alnes forteller at han i tenårene opplevde «en knute på tråden» i forholdet til Gud. Han hadde ikke «sin sak i orden», som det gjerne er blitt uttrykt i bedehusmiljøer.

Mange foreldre vil kjenne seg igjen i fortvilelsen Irene Krokeide Alnes og ektemannen Leif Steinar opplevde i denne perioden. For den som er blitt overbevist om at Jesus er veien, sannheten og livet, og det eneste håpet vi har for evigheten, er ingenting sårere enn at egne barn ser ut vil å bevege seg bort fra frelseren.

Mange må leve med denne sorgen gjennom livet, uten at de får oppleve den forandringen hos sine egne etterkommere som de aller mest lengter etter. Irene Krokeide Alnes var blant de heldige som fikk se at sønnen fant tilbake til et levende gudsforhold gjennom en vekkelse hjemme på Godøya utenfor Ålesund. Nå skal han være styrmann på en misjonsbåt.

Fortellingen til Jan Oskar og Irene er både rørende, inspirerende og utfordrende. Det gjelder ikke minst for dem som har barn eller barnebarn som mer eller mindre tydelig har distansert seg fra troen de er oppvokst med. Noen forhold er det særlig grunn til merke seg.

For det første er det viktig å være klar over at det betyr veldig mye hva vi sår mens barna er små. Får budskapet om Jesus Kristus prege livet og hjemmet vårt, vil ikke etterkommerne våre kunne unngå å få det med seg. En tydelig og oppriktig tro hos mor og fra, der vi også er ærlige om våre egne svakheter og kamper, er det beste utgangspunktet for at barna skal følge den samme kursen.

For det andre er det avgjørende at vi aldri slutter å be. Når forandringen uteblir år etter år, kan det være tungt å holde motet oppe. Det er ikke uten grunn at teologiprofessor Ole Hallesbys klassiker «Fra bønnens verden» har undertittelen «Et ord til trette bedere». Det er nærliggende å tenke at det ikke nytter hvis barn og barnebarn tilsynelatende forblir upåvirket av forbønn. Det kan være at vil «tålmodets lekse må lære», som Trygve Bjerkreim skrev i sin sang «Det er makt i de foldede hender». Men det nytter å be.

For det tredje er det viktig å være åpen for det uventede kan skje, men huske at vi kan regne med Gud uansett. Jan Oskar Alnes forteller ikke bare en solskinnshistorie. Han er også åpen at han som student i Bergen begynte å få bli mindre opptatt av Gud og mer opptatt av seg selv. Kanskje kunne han glidd bort fra Gud igjen. Og dagen etter at han ga seg over til Gud på nytt, falt han ned fra en stige og brakk ryggen.

Til alt hell ble han bra igjen. Men livet ble med Gud ble med andre ord ikke en rett strek, men så langt har han fått erfare at Gud er med og er den som gir livet retning. Den forventningen skal vi alle få ha til Gud. Han glemmer ikke oss. Det er vi som glemmer ham. Derfor trenger vi stadig å oppbygge og vise omsorg for hverandre.