Gi anerkjennelse!

Bibelen oppfordrer oss til å oppmuntre og hedre hverandre, og ikke bare ved spesielle anledninger med utmerkelser, medaljer og store taler. Det å sette andre høyere enn seg selv er en daglig øvelse i ydmykhet og nestekjærlighet.

Enkelte mennesker har «oppmuntringens nådegave», som er en kombinasjon av godhet og vennlighet. De har alltid en oppløftende bemerkning: Så hyggelig å se deg! Så godt du talte i dag! Så bra du synger!

De strør om seg med roser, gir tilbakemeldinger som varmer inn i hjerterota. Oppmuntringer i form av gode ord, et vennlig smil, et varmt håndtrykk, et klapp på skulderen trenger vi hele livet. Ikke minst i perioder med mange motbakker.

En prest eller pastor er aldri mer åpen for positiv respons enn rett etter en preken. Det samme gjelder alle andre som bidrar i en gudstjeneste. Både ansatte og frivillige trenger tydelige bekreftelser på at det de gjør betyr noe for menigheten.

Forfatteren av Hebreerbrevet sier at vi skal ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. En klar vinn-vinn-situasjon. I en tidligere oversettelse brukes ordet «oppildne», og det behøves som aldri før. Mye vil trykke ned og gjøre oss motløse. Klager, kritikk og følelsen av utilstrekkelighet kan røyne på. Både kjærligheten og gode gjerninger avtar. Derfor er det så viktig med kvinner og menn som har evnen til å oppildne andre.

For noen år siden talte jeg i en menighet og følte at jeg snakket til veggen, enda jeg hadde forberedt meg grundig. Ansiktene i salen var ubevegelige, ikke et anerkjennende nikk eller vennlig smil. Og for all del ikke et svakt amen. Ingen kom bort til meg etterpå og takket for at forkynnelsen hadde blitt dem til hjelp og velsignelse. De stimet ut av salen, på vei til en bedre middag. Bortsett fra en eldre herre, han strålte over hele ansiktet da han trykket hånden min. «Så godt å høre deg i dag, det var ord i rette tid både til trøst og ettertanke».

Det reddet dagen for meg og ga nytt pågangsmot. Kanskje jeg ikke skulle slutte å forkynne likevel.

Bibelen oppfordrer oss til å oppmuntre og hedre hverandre, og ikke bare ved spesielle anledninger med utmerkelser, medaljer og store taler. Det å sette andre høyere enn seg selv er en daglig øvelse i ydmykhet og nestekjærlighet. Det å kunne glede seg oppriktig over at andre lykkes, er i pakt med Kristi sinnelag.

I hjem og menighetsliv er dette en del av «barnelærdommen». Ifølge Hebr. 3, 13 skal vi oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag». Det vil si så lenge Guds frelsestilbud ved nåde og tro varer ved. I dag er den velbehagelige tid, i dag er Gud å finne. Dette gjelder oss alle, vi skal hjelpe og stimulere hverandre til å opprettholde motivasjonen.

Det er blitt en stadig større utfordring å være foreldre som går foran med et godt eksempel. De trenger all den støtte de kan få. Hjemmet tilhører samfunnets grunnpillarer. Svikter det på det på hjemmebane, rakner det meste. Mye av det samme kan sies om skole og menighet. Men alle yrkesgrupper trenger anerkjennelse for sin innsats.

De siste to-tre årene har jeg stiftet nærmere bekjentskap med helsevesenet i Norge. Og hvilken opptur! Mine erfaringer er ubetinget gode, og det har jeg fortalt både leger og sykepleiere. Det er en menneskerett å klage når noe er galt, men la oss huske å gi gode tilbakemeldinger når det er berettiget. Oppmuntrende ord og anerkjennelse er viktigere enn vi aner.

Sjalusi og misunnelse retter seg mot andre, men tapper oss selv. Disse negative trekkene kommer fra vår onde natur og har fulgt menneskeheten som en dyster skygge siden syndefallet i Edens hage. Misunnelse og harme fikk Kain til å løs på sin bror Abel og slå ham i hjel. Josefs brødre ble misunnelige og kunne ikke si et vennlig ord til ham. Da David slo Goliat og vant folkets gunst, gikk det ut over humøret til Saul. I stedet for å glede seg over at Gud hadde sendt ham en ung hjelper, ble han sint og begynte å se skjevt til David. Sjalusi er som verk i knoklene, heter det i Ordspråkene.

La oss bli enda rausere på gode ord og oppriktig omsorg for hverandre!

La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.

Hebr. 10, 24