Gateevangelisering

Du skal høre mye før ørene faller av, sies det. I forrige uke fikk vi høre om gateprest Jan Christian Nielsen i Oslo som er imot gateevangelisering. Om ikke ørene falt av, fikk vi i det minste hakeslepp.
Ikke bare synes Nielsen at gateevangelisering er unødvendig. Han mener også at det er direkte skadelig. «Om mennesker ønsker å søke evangeliet, må være opp til dem selv», konkluderte han i et debattinnlegg i Aftenposten Aften.
»n ting er sikkert: Hadde apostlene hatt den samme holdningen, ville gateprest Nielsen ikke vært prest i dag. Apostlene ville holdt seg i ro ved Middelhavet. Ingen ville drevet misjon.
Heldigvis var apostlene av en annen oppfatning. De drev gateevangelisering langs støvete veier til tre kontinenter for å oppfylle Jesu befaling om å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler.
Knappe 2000 år senere mener gatepresten i Oslo at det er nødvendig å ta et oppgjør med evangelisering. Jan Christian Nielsen skriver at «det er få mennesker i Norge som ikke kjenner kjernen i kristen tro, og som dermed har nytte av å få presentert denne i gatene.» Dette grunngir han med at det store flertall av befolkningen er døpt og medlemmer av Den norske kirke.
Vi tror Jan Christian Nielsen her overvurderer folks kunnskaper om kristen tro. Som resultat av at kristendomsfaget måtte vike for KRL-faget og senere det enda mer utvannede RLE, mangler mange grunnleggende kristendomskunnskap.
Riktig nok sier Den norske kirke i sine bestemmelser for dåp at «det er en forutsetning for dåp av barn at de oppdras i kristen tro.» Erfaring viser at slik oppdragelse ofte ikke blir gitt. Og uten kjennskap til troen, vil folk ikke være i stand til å ta stilling til den. Bibelen er klar på at troen kommer av forkynnelsen.
Nielsen mener dessuten at «gateevangelisering innebærer en nedvurdering av menneskers tro og håp». Vi undrer oss over at en prest kan påstå noe slikt; at det å dele evangeliet i seg selv skulle oppleves som en krenkelse. Som kristne tror vi ikke at enhver blir salig i sin tro. Vi tror at det er Jesus som er selve håpet, fordi det er han som er frelseren.
Nielsen hevder også at «gateevangelisering gir et bilde av at kristne lever i en boble fremfor å forholde seg til bredden av livserfaringer.» Til det er det å si at kristen tro nettopp er for mennesker med broket livserfaring. Ingen har møtt mennesker med tung baggasje på en så frigjørende måte som Jesus.
Hadde Jan Christian Nielsen rettet kritikken sin mot gateevangelister som opptrer uklokt, kunne vi fulgt ham et stykke på vei. Det er på sin plass å diskutere både oppførsel og evangeliseringsstrategier. Nielsen går imidlertid bredt ut mot all gateevangelisering og hevder at evangelistene «bidrar til å gjøre det vanskeligere å kalle seg kristen».
Her mener vi gatepresten sporer av. Som kristne er vi kalt til å dele troen, ikke vente på at folk oppsøker oss. Visst må evangelister henvende seg til mennesker med kjærlighet og visdom, men å la være å dele troen for å vise hensyn, er uttrykk for en misforstått toleranse. Det er ikke hensynsløst å fortelle mennesker at det finnes en Frelser, det er hensynsløst å la være.