Går de fleste fortapt?

Det er ikke Guds nåde det står i, men menneskets misforhold til Gud.

Dette spørsmålet stiller Halvard Lars Udnesseter etter å ha vist undring over at jeg ved anledning presiserer at de fleste går fortapt, og om det er belegg i Bibelen for å fastslå dette. Som vi leser det i Rom. 9,27:

«Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare levningen bli frelst;» Paulus sier også i Rom. 11,5 at det også på den tid er blitt en levning tilbake etter nådens utvelgelse, hvor han har trukket en parallell til profeten Elias som er fortvilet og tror han er alene, men får beskjed fra Herren at der fortsatt er 7000 som ikke har bøyd kne for Ba`al, altså en levning. Vår egen tilstand i dag blir jo sammenlignet med Noahs og Lots dager, et veldig trist utgangspunkt dessverre.

LES:Evig frelse eller evig fortapelse

I Jer. 3,14–18 er et av de steder vi leser om forløsningen som skal komme ved Jesu gjenkomst, og der leser vi i vers 14: «Vend tilbake, dere frafalne barn, sier Herren; for jeg er deres ekteherre, og jeg vil ta dere, én av en by og to av en ætt, og føre dere til Sion.» Klarere kan vel ikke Herren beskrive en levning.

Du spør: «Det er fristende å spørre om Gud, som er kjærlighet, ville skapt menneskene dersom de fleste ville gå fortapt?» svaret er nok ubetinget ja, for han kjenner enden fra begynnelsen; Gud sørger nok stort over alle de som takker nei, men når han ser den store skaren av frelste som har valgt Jesus og sannheten tror jeg han vi si: Ja, det var verdt det. Det er jo ikke Guds nåde det står i, men menneskets misforhold til Gud.