Gahr-Støre og de politiske myter

«Det er en tradisjon at borgerlige regjeringer bryter sammen». Det var Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr-Støre som påsto dette i NRK-programmet «Debatten» 1. desember. Dette er en form for studiesirkel-retorikk som ser ut til å leve godt i Arbeiderparti-kretser, til tross for det gjentatte ganger er blitt dokumentert hvor uhistorisk denne myten er.

Fra 1945 og fram til i dag har Norge hatt åtte såkalt «borgerlige» regjeringer, medregnet de sittende. To av disse har «brutt sammen»; de øvrige fem er gått av som følge av normale, politiske prosesser: Valg eller felt i Stortinget. Den foreløpig siste er den som sitter idet dette skrives.

I den samme perioden har Arbeiderpartiet dannet en partiregjering 11 ganger og ledet én koalisjons-regjering. Den kortvarige samlingsregjeringen høsten 1945 er da ikke tatt med.

Så kan man spørre: Hvor ryddige var prosessene da de ulike A-regjeringene avløste hverandre i disse årene. Svaret er at de jevnt over var svært uryddige.

I 1951 gikk Einar Gerhardsen av som statsminister fordi han var «sliten». Han overlot statsministerjobben til Oscar Torp, med en relativt klar beskjed om ikke å foreta endringer i regjeringen. Selv fortsatte Gerhardsen som partileder, og lot seg dessuten velge til både gruppeleder og stortingspresident. Som noen har påpekt: Så sliten er det ikke mange som har vært.

Ved årsskiftet 1954/55 må han ha følt seg uthvilt, og Oscar Torp, som hadde rukket å bli en populær statsminister, fikk beskjed om å tre til side.

Om slike prosesser skal kalles «sammenbrudd» eller bare «rot» får være opp til hver enkelt.

Det samme må kunne sies om det som skjedde da Trygve Bratteli ble presset ut til fordel for Oddvar Nordli i 1975 (det var i den forbindelse «bøttekott» ble en metafor i den norske, politiske debatt), eller i 1981, da Nordli ble presset ut til fordel for Gro Harlem Brundtland.

Det vil si at ved omtrent halvparten av de interne regjeringsskiftene i Arbeiderpartiet, har dette skjedd som følge av dels uryddige, dels grisete prosesser. Da er ikke maktkampen mellom Jagland og Stoltenberg regnet med.

At «alle borgerlige regjeringer har endt i kaos» er muligens et fengende, retorisk poeng som fungerer til intern oppbyggelse i Arbeiderpartiet. Som historisk analyse står det derimot til stryk.

-----