Friskoler er en politisk kamparena

I den politiske debatten omkring kristne friskoler kommer det mange påstander om friskolene som ikke er i samsvar med virkeligheten.

Flere av partiene som ønsker å danne ny regjering etter valget til høsten, ønsker å gi lokalpolitikere myndighet til å nekte friskoler godkjenning.

Så lenge det ikke ligger konkrete forslag på bordet, er det uklart om dette i tillegg til å gjelde nye søknader om skoler også vil gjelde elevtall ved eksisterende skoler.

Forslag om mer makt til lokalpolitikere klinger godt på de fleste landsmøter. Hensyn som er forankret i menneskerettene ser ut til å komme i annen rekke.

Fra enkelte politikere og samfunnsaktører kommer det også utsagn om at konservative kristne menigheter og organisasjoner ikke opptrer i samsvar med rådende samfunnsverdier.

Det pekes særlig på skoleeiere som benytter muligheten til å ta hensyn til samlivsform ved tilsetting. Skoleeiere gjør dette med hjemmel i det som lovgrunnlaget omtaler som lovlig forskjellsbehandling.

Foreslåtte tiltak mot slike skoler kan være å fjerne tilskuddet og henvise disse skolene til å drive utelukkende med foreldrebetaling. Alle forstår at det i praksis betyr nedleggelse. Man bør merke seg at før vi fikk friskoleforliket i 2007, fastholdt den rødgrønne regjeringen at muligheten til å drive friskole uten tilskudd er tilstrekkelig for å etterleve menneskerettene.

Et annet forslag er å stramme inn lovgrunnlaget når det gjelder muligheten for å ta hensyn til skolens livsynsgrunnlag. Det ser ikke ut til å bekymre at slike innstramminger også fort vil komme i konflikt med menneskerettene som det aktuelle lovgrunnlaget er basert på.

Vi mener at hensynet til ulike rettigheter er bra balansert i lovverket i dag. Det er grunn til å bli bekymret hvis noen grunnleggende rettigheter skal minimaliseres for å gi større plass til andre rettigheter som defineres som viktigere.

En tredje metode å stanse kristne skoler på er rett og slett å nekte samarbeid slik en del offentlige skoler i Oslo har valgt når de sier nei til å gi praksisplasser for lærerstudenter fra NLA. Det finnes også eksempler på offentlige høyskoler som ikke har ønsket samarbeid med kristne skoler.

I den politiske debatten omkring kristne friskoler kommer det mange påstander om friskolene som ikke er i samsvar med virkeligheten. En gjenganger er at disse skolene er segregerende og er gettoer for barn med kristen bakgrunn. Det normale er at barn og unge på kristne friskoler har om lag samme varierte bakgrunn som på offentlige skoler.

Det kan finnes noen få eksempler på at hovedtyngden av elever på en friskole kommer fra familier som er medlemmer i eiermenigheten. Selv i disse tilfellene blir barn og unge velfungerende medlemmer av det norske samfunnet. Ingen ting tyder på noe annet.

Det er ingen friskoler som oppdrar til utestengelse. Dette er imidlertid noe barn og unge kan møte i det moderne, sekulære samfunnet, for eksempel som student ved NLA.