Fri til tjeneste

Vi har denne uken hatt en del artikler om at det i dag er 50 år siden Ingrid Bjerkås ble ordinert som Den norske kirkes første kvinnelige prest. For mange er dette et jubileum, for andre er det en markering av et uønsket vendepunkt i Den norske kirkes historie.
I dag er det lite debatt om kvinners adgang til prestetjeneste. Og den som kun forholder seg til den norske virkeligheten, kan bli forledet til å tro at nesten alle kristne sammenhenger nå har snudd i saken. Realiteten er en ganske annen.
I dagens hjemlige situasjon kan det virke underlig å vie dette spørsmålet stor oppmerksomhet. Vi står overfor en tydelig dreining mot mer sekularisering og mer religiøs pluralisme, og Den norske kirke opplever for tiden store indre kamper knyttet til spørsmålet om homofilt samliv. I kristne sammenhenger utenfor Den norske kirke er det også andre spørsmål som engasjerer langt mer enn dette. For den som kjenner til de kontroversene spørsmålet i sin tid utløste, er det imidlertid bemerkelsesverdig hvor stille det har blitt om saken.
Et av de viktigste blindsporene i debatten er å hevde at den som står på kirkens tradisjonelle syn nærmest er motstander av kvinnelig tjeneste generelt sett. Her er det i norsk sammenheng viktig å huske på at kvinner fikk stemmerett i det daværende Det Vestlandske Indremisjonsforbund så tidlig som i 1898, at kvinnelige forkynnere slett ikke er nytt i bedehusland, at flertallet i bispekollegiet alt i 1961 tok til orde for å fremelske kvinnelig utfoldelse i menighetssammenheng, og at DELK, et av landets mest konservative kirkesamfunn, også advarer mot å begrense kvinners utfoldelse mer enn Bibelen legger opp til. Derfor er det ikke slik at det å fastholde motstand mot kvinnelig prestetjeneste er det samme som å underkjenne kvinners åndelige utrustning. Tvert imot finnes det en rekke eksempler på at nettopp kristne miljøer har gitt kvinner stort handlingsrom.
Og det er fortsatt verdt å merke seg hvilke argumenter som først kommer frem også når teologer skal begrunne sin åpning for kvinner i slike funksjoner. Onsdag viste høgskolelektor Marit Bunkholt ved Universitetet i Oslos teologiske fakultet til samfunnsutviklingen. MF-professor Harald Hegstad viser i Luthersk Kirketidende til at det ble teologisk umulig å opprettholde motstanden mot kvinnelig prestetjeneste når man samtidig åpnet for kvinnelige rektorer, bedriftsledere og statsministre. Men Bibelen forbyr ikke kvinner i slike stillinger. Og Bibelen sier ikke at kvinner har lavere refleksjonsevne enn menn.
En åpenbar svakhet ved dagens debatt er at den i så liten grad handler om teologi. Men den som tror at det finnes en åndelig lære- og hyrdetjeneste må lese for eksempel hva Paulus skriver om denne i 1. Tim 2. Samtidig finner også de som ønsker å ta blant annet denne teksten på alvor, virkelig store rom hvor både menn og kvinner kan utfolde seg i den utrustningen de har fått av Skaperen. Men de finner også at Gud har skapt oss til mann og kvinne, og at dette på noen få, men viktige områder innebærer ulik funksjon.
Bibelen leverer ikke noen detaljert tjenesteinstruks, og anvendelsen av ordningen vil kunne variere. Debatt om hva en åndelig lederrolle innebærer, er også noe vi bør ønske velkommen. Men det å ikke anerkjenne at menn og kvinner er skapt forskjellige, og at dette er gudvillet og har konsekvenser, kan vanskelig forenes med bibeltroskap.
Det finnes eksempler på at menn har latt tjenesten gå utover familien på en urimelig måte. Og at kvinners åndelige egenvekt har blitt undervurdert. I møte med dette er både skapelsesberetningen og Jesu møte med kvinner effektive botemiddel. Men korreksjonen er ikke alltid i balanse. Trolig er det dette vi ser et utslag av når mange i dag bruker den kunstige betegnelsen pastorpar. Det at den ene parten i et ekteskap er utstyrt med en bestemt nådegave fører ikke til at den andre parten automatisk skal ha den samme. I stedet setter Bibelen oss alle fri til tjeneste i tråd med den veiledningen Gud selv har gitt. Bibelen sier nei til kvinnelig prestetjeneste, men Jesus er selv et forbilde på radikal myndiggjøring av mennesker som til ulike tider har hatt ufortjent lav status.