Fri kjærlighet eller familieverdier
Tania Michelet fortjener takk for at hun skriver så åpent og følsomt om hvordan det er å vokse opp som «produkt av fri kjærlighet» i vekslende hjem der hun ikke fikk trygghet og ro til å kjenne seg hjemme.
«Jeg skriver denne boken om oppveksten på innsiden av den sagnomsuste AKP (m-l)-bevegelsen, og om det å bli kristen.» Slik introduserer Tania Michelet sin bok «Min egen vei fra Mao til Gud» (2020). Boka gjør dypt inntrykk og utløser mange tanker. Jeg vil referere noen sitater som taler for seg selv.
Tania er datter av Jon Michelet og Bente Lippe. De giftet seg i 1969, og Tania ble født samme året. Etter tre år ble foreldrene skilt. Året etter giftet Bente seg med en ung lege, som ble Tanias stefar. Mor døde da Tania var 13 år. Jon giftet seg også på nytt, og Tania fikk stesøstre.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Oppvekstmiljøet blir omtalt slik. «Jeg vokste opp i flere hjem, da både pappa og mamma giftet og skilte seg mer enn én gang. I disse hjemmene var religion erstattet med politisk ideologi, man snakket om revolusjon framfor hyggelige ferieopplevelser.» «I dette miljøet vokste jeg opp og lærte å dyrke nettopp Mao, Marx og Lenin uforbeholdent, uten å stille spørsmål, men jeg følte aldri at jeg passet inn.» «Jeg føler at jeg som m-l-barn har vært levende begravd, omsluttet av en fanatisme som jeg ikke hadde eierskap til, men som truet med å virvle meg med i et dragsug, lenger og lenger ned.»
«Familie er mye sorg når man har vokst opp slik som meg. Alt blir så forvirrende at man til slutt gir opp. Hva betyr noe, hva betyr ikke noe? Hvor er hjertet mitt? Jeg forstår ikke hvordan det skulle ha gått bra å skape gode familier ut fra prinsippet om fri kjærlighet. For meg er fri kjærlighet det motsatt av gode familieverdier. Jeg ble ødelagt av å aldri få ro, aldri kunne få stole på at nå er dette min familie, her hører jeg til, her er det ro, her bor vi. Dette forplantet seg til neste generasjon, dessverre.»
«Å være særkullsbarn fra første ekteskap er et helvete. Kun jeg vet hvordan jeg opplevde det. Ikke helt utenfor, ikke helt innafor, lua i hånda, vær så snill å elske meg! Det er lettvint å tenke at et barn som er et produkt av fri kjærlighet og manøvrerer mellom multiple skilsmisser, forskjellige søsken, stefedre, stemødre og boliger, ikke har det så verst. Man får bare skjerpe seg og tåle det. Være høflig… Jeg kommer aldri til å være høflig igjen noen gang i mitt liv hvis det er under tvang, merker jeg.»
Som kommentar til sin fars bok «Brev fra de troende», skriver Tania: «Pappa har en enorm blindsone: Han hatet tvang. Han hatet at han ble påtvunget kristendom i skolen som barn. Hele boken er et opprop mot tvang. Men tvang ikke ml-erne selv sine barn inn i en tro? Jo, … i hvert fall meg. Han så på revolusjonen som en så opplagt løsning at alternativer var utenkelige.»
Røde pionerer var navnet på AKPs barnegruppe. Der ble Tania sendt med rødt tørkle rundt halsen festet med en gullnål med bilde av Mao.
De skrev slagord på plakater som de skulle gå i barnedemonstrasjon med. «Formann Mao lenge leve!» «Stopp USA-imperialismen!» Men det hendte at Tania syv år gammel snek seg av gårde hjemmefra tidlig søndags morgen, for å gå på søndagsskole med andre barn. «Jeg fant trøst og støtte i Jesus, men følte at det ikke var lov.»
«Min stebestemor var kristen. Hun bekymret seg for min grubling og kom med kveldsmat og kakao til meg i sengen. Sammen sang vi barnesalmer og leste i Bibelen. Hun gav meg en følelse av at jeg kunne få være slik jeg faktisk var. Pussig nok er det de barnevennlige salmene som fortsatt appellerer til meg i dag, som om perioden fra jeg var et kristent barn og fram til dåpen har vært et tidløst vakuum.»
Tania ble døpt i Moss kirke i februar 2019. Tanken var å gjøre det i stillhet. Men hun skildrer hvordan dåpen frigjorde henne.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Frem stod «den nye meg». Hun opplevde med glede: «Hele Norge vil høre historien om Mao-barnet som ble kristen.»
I boka tar hun oppgjør med sitt ateistiske oppvekstmiljø. Samtidig gir hun et gripende uttrykk for sin kjærlighet til sine avdøde foreldre. Hun ønsker så sårt å forstå de som aldri forsto henne.
Tania Michelet fortjener takk for at hun skriver så åpent og følsomt om hvordan det er å vokse opp som «produkt av fri kjærlighet» i vekslende hjem der hun ikke fikk trygghet og ro til å kjenne seg hjemme. I en tid som idealiserer voksnes frie valg mellom ulike samlivsformer, trenger vi vekkerrøster som kaller til omtanke for barnets rett til gode oppvekstvilkår.
