Frelsende kapitulasjon
«Å være en kristen handler ikke om å ta seg sammen, men om å falle sammen.»
Dette utsagnet som jeg hørte en forkynner bære fram nylig, er så sant som det er sagt. Mange strever forgjeves med å ta seg sammen og holde alle Guds bud for å vinne frelse. Det er et håpløst prosjekt. Et prosjekt som aldri vil føre fram.
Jo, mer du virkelig prøver, jo mer håpløst vil du se at det er. Guds standard er bare uoppnåelig for oss. Men så er det akkurat det Gud vil vi skal se – og innrømme. Derfor gav han oss loven. Lovens viktigste oppgave er å vise oss at vi er og blir syndere, uten håp om frelse ved egne gjerninger.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Salme 35,3–4 sier: «Alle mennesker kommer til deg med sin syndeskyld. Når våre synder blir for tunge å bære, da sletter du dem ut.» Eller sagt på en annen måte: Når våre synder blir så tunge for oss at vi faller sammen under tyngden av dem, da ser vi at vi er håpløst fortapt i vårt selvstrev. Da er det bare en ting å gjøre. Å kapitulere og søke etter en Frelser.
Det gode budskapet er at denne Frelseren finnes.
I Lukas 19,9–10 står det i fortellingen om Sakkeus: Da sa Jesus: «I dag er frelse kommet til dette hus. For også han er en Abrahams sønn, og Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det.»
