Fredsprisvinner forsvarte krig

Mange har allerede sagt mye om hvor godt Barack Obamas Nobelforedrag var. Det er en nærmest samstemt dom i norske medier at presidentens tale var av det helt eksepsjonelle slaget.
USA-forsker Anders Romarheim tror talen kan vise seg å bli «en nøkkeltekst i Obamas arv». I Aftenposten karakteriseres foredraget av kommunikasjonseksperter til og med som «en av de beste taler som er holdt på norsk jord».
Mye tyder på at de kan ha sine ord i behold. For det første er det jo en absolutt sjeldenhet at verdens mektigste mann åpner munnen sin her hos oss. Obamas Nobelforedrag er faktisk den første ordentlige talen som noen sittende amerikansk president har holdt i Norge. Da Bill Clinton var her for ti år siden, var det den vanlige frasen «It's nice to be here» som dominerte.
Barack Obama valgte den kanskje mest krevende tilnærming han kunne ha gjort da han skulle tale både til Norges og verdens befolkning fra Nobelpodiet i Oslo rådhus.
Han gikk rett til sakens kjerne. Den øverstkommanderende for verdens mektigste militærmakt får den fremste fredsprisen som er å oppdrive på kloden. En klode som fredsprisvinneren forøvrig har makt til å utslette med det kjernefysiske våpenarsenalet han rår over. En mann som sender unge menn og kvinner ut i verden for å drepe og bli drept, blir hyllet som en fredsapostel.
Obama gjorde dette åpenbare paradokset til hovedpunkt i talen sin. Begrepet «rettferdig krig» er et konsept som vi gjentatte ganger har vært opptatt av på lederplass i denne avis. Men vi har sjelden hørt et bedre forsvar for ideen om at krig noen ganger er nødvendig for å holde ondskapen i tømme.
Fredsbegrepet har altfor lenge blitt holdt som gissel av utopikerne. Folk som tror at det blir fred bare vi bedriver dialog og viser godvilje. Til og med overfor verdens verste diktatorer og terrorister.
Kanskje forholder det seg slik i Kardemomme By. Men i den virkelige verden er det helt andre realiteter som gjelder.
Det vet Barack Obama. «Jeg møter verden slik den er, og jeg kan ikke forholde meg passivt til trusler mot den amerikanske folk», sa han i foredraget. Det er klar tale.
Vi liker også begrunnelsen hans for at bruk av militærmakt i enkelte situasjoner er nødvendig.
Obama formulerte det slik: «Ondskap finnes i verden. En ikke-voldelig hær ville ikke kunnet stanse Hitlers armeer. Forhandlinger ville ikke overbevise al-Qaidas ledere om å legge ned sine våpen.»
Den amerikanske presidenten tror åpenbart heller ikke på den i vår tid så populære forestillingen om at mennesket er godt på bunnen. Og at alt derfor ordner seg gjennom mellommenneskelig forståelse og forhandlinger. Obama er en realist når det gjelder menneskenaturen. Han mener at det å si at maktbruk noen ganger må til er «å akseptere historien, at mennesket ikke er perfekt og at fornuften ofte har sine begrensninger».
Barack Obama hadde åpenbart heller ikke til hensikt å unnskylde sitt lands bruk av militærmakt rundt om i verden. Han gikk tvert imot offensivt til verks og satte krigføringen i perspektiv:
«USA har bidratt til å sikre global sikkerhet i mer enn seks tiår med blodet til våre landsmenn og styrken til våre hærer. Innsatsen og ofrene til våre menn og kvinner i uniform har fremmet fred og velstand fra Tyskland til Korea og hjulpet demokratiet til å få fotfeste på steder som Balkan».
Mange har som sagt ytret seg om hvor bra talen var. Men for oss er det likevel SV-leder Kristin Halvosens tydelig utilpasshet da hun skulle kommentere den, som er det ultimate beviset på hvor godt foredraget egentlig hadde vært.
Statsråd Halvorsen måtte pliktskyldigst si til journalistene at hun likte det hun nettopp hadde hørt. Men ingen som så kroppsspråket til SV-Kristin, kunne unngå å legge merke til hvor ubehagelig hun syntes det var å skryte av en tale hun åpenbart var sterkt uenig i.
For Barack Obama hadde - sikkert uten selv å vite det - levert en 35 minutter lang og verdenvidt krigkastet radbrekking av alt SV står for og tror på i utenrikspolitikken.
Thank you, Mr. President.