Fra skjønnhet til barbari

Blant de mest imponerende og varige visuelle inntrykk jeg sitter igjen med etter et yrkesliv som journalist er – moskeene!

Ikke bare arkitekturen til de mest kjente, som Klippemoskeen i Jerusalem, men minst like mye en rekke mindre omtalte – som Imam Husseins moske i Kerbala, som hviler under en mektig gyllen kuppel. Dens inngang voktes av to himmelstrebende minareter. Ingen skal være i tvil når det stunder til fredagsbønn: Allahu Akbar! Allah er større enn størst!

Min tid som hotellgjest i shia-hotellet Al Albeit i den hellige byen Kerbala hang sammen med at jeg i 2003 var engasjert av det daværende Flyktningerådet (nåFlyktninghjelpen). Mitt engasjement var i første rekke for å skaffe oversikt over internt fordrevne flyktninger i Babil-provinsen sør for hovedstaden Bagdad. I dette området ligger historiens Babylon.

Under min daglige frokost i annen etasje kunne jeg studere den grønne tegningen av Husseins sverd i glass og ramme. Og etter frokost – på vei ned trappen – gikk jeg en slags spissrotgang mellom tilreisende fra Iran. De tilhørte revolusjonsgardens spesialstyrker, Al Quds. Nedover i trappen sto de i sine svarte uniformer, og mønstret meg omhyggelig uten å stille spørsmål. Var jeg kanskje amerikaner?

KRONIKK:Europas kriser - vår respons

USA hadde måneden i forveien sendt sine styrker inn i Irak og drevet herskeren Saddam Hussein på flukt. Hussein og Baath-partiet hadde nådd sluttpunktet for sitt eneveldige og brutale styre, som blant annet hadde beordret massedrap på egne innbyggere – med stridsgass.

Shiaenes Hussein var sønn av profeten Muhammeds svigersønn Ali ibn Abu Talib (600–661 e.Kr). Etter at Muhammed døde i år 632 var det Ali som tok opp arven og skapte det heterodokse shia-samfunnet, som i dag er en minoritet blant muslimer. Imam Ali ble gravlagt i Najaf et titalls mil sør for Kerbala. De to nabobyene er shiaenes hellige byer i det sentrale og sørlige Irak. Imam Alis moske i Najaf er kjent som et av de aller mest berømte minnesmerker i den muslimske verden. Den er bygget over Alis gravsted.

Og nettopp til Najaf hadde Flyktninghjelpen i første omgang forflyttet den delen av sin virksomhet som foregikk i den sørlige halvdelen av landet. I dag er det over tre millioner internt fordrevne irakere innenfor grensene, pluss mer enn en kvart million syriske flyktninger. Ifølge Flyktninghjelpens egne opplysninger, er det denne høsten egne kontorer bare i hovedstaden Bagdad og i Erbil og Dohuk i det kurdiske området, nær grensen mot Tyrkia.

Begivenhetene i Kerbala i år 680 e.Kr la grunnlaget for shiaenes fremvekst. Et militært oppgjør nettopp i Kerbala det året ble en dramatisk slutt på tautrekkingen mellom sunni og shia – om hegemoniet i islam. I et par tiår hadde det vært uenighet om hvem som skulle ha lederskapet etter profetens død. Sunniene foretrakk en leder fra Mohammeds egen stamme (Quaraysh), mens shiaene ville ha Ali, hans svigersønn, til etterfølger.

Det ble en Damaskus-basert rival i sunni-samfunnet som til slutt vant, ved å bestille drapet på Ali. Han ble stukket i hjel mens han knelte i bønn i moskeen i Kufa, en annen av Kerbalas nabobyer.

En av Alis sønner var Hussein, som overtok styringen. Og her kommer profetens Medina i det nåværende Saudi-Arabia inn i bildet, med dominerende kraft. I denne byen hadde Muhammed hatt base under sin mest krigerske periode, nemlig det siste tiåret av sin levetid, fra 622 til 632 e.Kr. Det var i denne perioden at hadith’ene ble til – beretningene om profetens liv.

Hussein tok til følge de sterke oppfordringene fra Medinas religiøse ledere om å kreve sin «rettmessige plass som leder av det muslimske samfunn». Han samlet en flokk støttespillere, men underveis til Damaskus ble han stanset – nær Kerbala. En styrke på 4000 mann som var lojale overfor Damaskus og rivalens sønn, Yazid I, møtte Hussein ikke langt fra elven Eufrat. I åtte dager nektet Hussain standhaftig å overgi seg. De nytteløse diskusjonene endte med en massakre av shia-muslimer, og den ble et avgjørende vendepunkt i islamsk historie. Det var denne hendelsen som splittet religionen i to leire som aldri senere skulle forenes: sunni og shia.

Hussein og hans flokk ble nådeløst drept den tiende dag. Hussein døde med sverdet i den ene hånden og Koranen i den andre. Hans siste ord var: «En død med ære er bedre enn et liv i ydmykelse» Senere har shiaene ment at å dø som martyr i kamp for en edel sak er en stor ære som garanterer plassen i paradis.

Jeg ble i første omgang ikke klok på om det var dette sverdet kunstneren hadde tegnet, det som hang på endeveggen i spisesalen i Hotel Albeit. Det kunne like gjerne være Muhammeds sverd, som fikk smake blod oftere enn noen har tall på, ikke engang fra den islamske krigshistorien frem mot 632 e.Kr. Muhammed var en krigerkonge, en meget ekspansiv sådan.

Det tok således ikke mange år før det første kalifatet så dagens lys over halve Europa. Umayyadene etablerte sitt enorme rike allerede før slaget i Kerbala fant sted. Fra 661 e.Kr. til 750 hersket de over et område som dekket Iran, Den arabiske halvøy, Irak, Syria, deler av det nåværende Tyrkia, Hellas, det sørligste av Italia, Nord-Afrika, Den Iberiske halvøy og Frankrike helt opp mot Paris!

Etter hvert, men like imponerende hurtig, overtok Iraks nye islamske herskere betydelige deler av det nevnte området rundt Middelhavet og i Midtøsten. Dette imperiet, Abbasidenes imperium, besto til 1258. Dette omfattet ikke den iberiske halvøy (Spania), men derimot deler av Kaukasus og deler av Tyrkia.

Og allerede fra 1300-tallet oppsto det tredje muslimske imperium – med Tyrkia som midtpunkt og herskere. Dette varte til slutten av første verdenskrig i 1918. Dette nye imperium omfattet deler av Sør-Europa og Mellom-Europa til Wien, dessuten Nord-Afrika, Irak og Syria. Det kan trygt fastslås at muslimene har hatt politisk og militær kontroll over store europeiske, afrikanske og asiatiske områder i det meste av de nærmere 1400 år som er gått etter Muhammeds død.

Når et nytt «kalifat» nå etableres i regi av IS og hans sjefsbøddel Abu Bakr al-Baghdadi, følger jihadi-salafistene således et historisk mønster, med de samme motbydelige utvekster. Det er opp til oss selv i våre vestlige demokratier å se dette i øynene, og sørge for at moderniteten vinner også denne kampen. Mot barbariet som følger middelalderske lover.

Kloke politikere må tidligst mulig se truslene og sperre veien for alle tilløp til muslimsk imperiedannelse.