Forstår vi vårt menneskeverd?
Forstår vi vårt menneskeverd? Greier vi å anerkjenne det når vi blir rammet av invalidiserende sykdom, når livet må leves med sondemating, pustehjelp eller talemaskin?
Ikke å klare seg selv oppfattes av mange som en fornedrelse og et tap av verdighet. Men er det virkelig slik at et liv med pleiebehov og avhengighet av andre 24/7 er uverdig? Hvorfor er det å miste kontrollen over kroppsfunksjoner eller sin samtykkekompetanse et nederlag? Hvorfor tenker vi slik i det hele tatt?
Menneskets instinkter er rettet mot å være et selvhjulpent individ i en krevende virkelighet, hvor tap av funksjonsevner påvirker fellesskapet. Tidligere tiders samfunn kunne regne et funksjonsnedsatt medlem som en trussel mot den kollektive overlevelsesevne og henvise det til å bli satt ut, forlatt. Vi har også våre indre personlighetstrekk: Stoltheten vår kan gjøre krav på total kontroll, å være «best», fikse alt, stå på toppen av de sosiale maktpyramidene, beherske livet. Og vi har hele skalaen av følelser: Frykt, avmakt, ubehag, selvforakt... Men det viktigste svaret er kanskje at vi ikke forstår vårt menneskeverd, at vi glemmer at intet i verden kan ta det fra oss, uansett hvilke forhold vi måtte leve under.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
LES:Romanitisering av dødshjelp
Gudsåpenbaringen ga oss godt nytt: «Du er uendelig verdifull! Gud elsker og har ønsket deg fra før du ble til!» Ut fra denne har jødedom og kristendom utkrystallisert tanken om menneskelivets uendelige verdi, menneskets iboende og ukrenkelige menneskeverd. I praksis har vi sett hvordan kristendommen humaniserte samfunnet. Av de kristnes aktive nestekjærlighet vokste sykehus- og sosialvesen frem, omsorgen for pleietrengende, døende, de annerledes, utstøtte og fattige.
Menneskehetens historie og den enkeltes liv er fulle av lidelse. Fornekter vi lidelsen, oppstår de menneskefiendtlige samfunnstrekkene – kynismen, forakten, utstøtelsen. Omvendt: Når enkeltmennesket trosser gruppepresset og rekker ut hånden til den som trenger, skjer det noe fint: Begges menneskeverd bekreftes, løftes opp. «Jeg er verdt noe!» «Det gir livet mitt mening å gjøre noe for deg!»
LES:Dødshjelp-lege etterforskes
Anerkjennelsen av gudsbildet i hvert menneske gjør at ubehag og motvilje erstattes av oppriktig solidaritet og oppfinnsom, effektiv omsorg – der både den som mottar og den som gir hjelp er likeverdige parter som gjensidig løfter hverandre. Uverdighet er når menneskeverdet ikke respekteres eller når det angripes, men det utraderes aldri.
