Forkynnelsens egenart

Med visdom og kjærlighet skal vi fortsatt forkynne troens innhold slik det er gitt oss i Skriftene.

Hva skal jeg si i dag? Hva har jeg på hjertet? Alle predikanter kjenner denne problemstillingen. Dypest sett kjemper vi med spørsmålet om hva forkynnelse egentlig skal være. At forkynnelse er en form for offentlig tale, er klart nok. Men hva slags?

Prekenhistorikeren Brilioth sier at forkynnelsen i Guds menighet fra begynnelsen av var bestemt av tre momenter:

1. Det liturgiske moment. Med det mener han den sammenhengen som gudstjenestelivet i forsamlingen utgjør (faste oppbyggelige innslag, bønn, skriftlesning, sang, vitnesbyrd). Forkynnelsen er en del av en helhet. Den skal fremme det trosgrunnlaget som Guds menighet bygger på, «apostlenes og profetenes grunnvoll» (Ef 2:20). Vi skal forkynne i samspill med øvrige oppbyggelige innslag - i pakt med den tro som Guds levende menighet bekjenner når den samles.

2. Det eksegetiske moment. Å forkynne er å utlegge tekster. Forkynneren skal på nytt og på nytt kastes tilbake til bibeltekstene - også om han vil preke tematisk. Gud har talt gjennom Skriftene, og han vil fortsatt tale når tekstene løftes fram og forklares i sin bibelske sammenheng. Vi skal forkynne et budskap basert på tekstanalyse - uten dermed å bli akademiske på prekestolen.

3. Det profetiske moment. Med dette menes aktualiseringen av budskapet. Her er det et samspill mellom predikantens nærhet til livet og Åndens utrustning. Begrepetprofetisk tydeliggjør likhetstrekk ved profetenes oppdrag i GT: - å stille folk under lovens skarpe lyskaster og bære fram domsord over dem somforsvarer seg mot Guds ord - å trøste den ‘botferdige’, d.e. vise hvordan Gud i nåde – og for Jesu skyld– forbarmer seg over syndere sombøyer seg for ham.

Dette er forkynnelsens ‘nøkkelmakt’ (Joh 20:23).

Å forkynne profetisk innebærer også - å advare mot avveier som er særlig aktuelle i dag - å tilskynde til troskap i møte med fristelser som er særlig sterke i vår kulturkrets - å øve sjelesorg og inspirere til takk og bønn - å kalle til åpen bekjennelse og konkret tjeneste for medmennesker i den verden vi lever.

La meg utdype dette: En forkynner skal formidle kunnskapsmessig avklaring, belyse Bibelens frelseshistorie, holde fram bibelteologiske tema. Alle forkynnere har slik sett et kateketisk oppdrag.

Men friskheten blir lett borte om denne trosopplæringen skjer uten ‘nærkamp med’ bibeltekstene. For bare skrift-ordet er inn-Åndet av Gud selv. Det er over en åpnet bibel forkynnerhjertene begynner å brenne.

Kjernen i det profetiske ‘moment’ er å forkynne Guds ordsom lov og evangelium. Det innebærerå tiltale forsamlingen (og seg selv) på Kristi vegne. Personlig erfaring er her avgjørende. Når Guds bud får dømme og avsløre oss og evangeliet trøste og oppmuntre oss, finner vi også lettere broen til andres hjerter. Den som har ‘alt i Kristus’, kan hjelpe andre ut av selvstrevets hengemyr uten at resultatet blir en selvbedragets ‘ikke-så-nøye-kristendom’.

Til det profetiske hører dagsaktuelle formaninger til et liv etter Guds vilje. Den som har profetisk gave lever i spenningsfeltet mellom Ordet ogsamtiden. Det dreier seg ikke om menneskelige meninger, men om en tiltalebegrunnet i Guds ord. All anvendelse av Skriften skal kunne etterprøves på Guds ord, også når aktualiseringen er tidsbestemt.

Gjennom historien har mange forkynnere trådt feil. Forkynnelsen ble ensidig. Eller den ble lovisk. Mennesker kjørte seg fast uten å få hjelp. Guds frelsende gjerninger gjennom Jesus ble for utydelig lagt fram (jf. Apg 2:11). Eller aktualiseringen ble i form og innhold bestemt av politiske holdninger eller egne kjepphester.

Mange av oss er preget av sterke forkynner-tradisjoner. Det er helt naturlig. Men tradisjonene må ikke få hindre oss fra de friske aha-opplevelsene. Da kan forkynnelsen ‘gå i stein’, slik Hope sa det. Uten fersk kontakt med de sprudlende kildene i bibelbøkene og uten forsøk på å ‘finne folk’ i deres livs kamper, blir vi stående i stampe.

Ofte har forkynnelsen tatt farge av ‘absoluttene’ i samtidens åndsliv. Dette skjer i høy grad i dag. Prekestolene blir arenaer for det som ‘folk flest’ føler, anser som selvsagt og nikker til. En kommuniserer kanskje et varmt og godt allmennetisk budskap. Men noen grunnleggende uro skapes ikke. Dermed blir heller ikke evangeliet en virkelig trøst.

Guds ti bud, slik de er å forstå i deres nytestamentlige tolkningsramme, er i dag kraftig utfordret. Budet om kjønn, seksualitet og offentlig ektepakt (det 6. budet) og budet om mor og far (det fjerde budet, med tokjønnsordningen som forutsetning) holdes nå unna mange prekestoler.

Også en viktig dimensjon vedmenneskesynet er under press: At vi – tross vår unike verdi – er fortapt uten frelsen i Kristus. Tilsvarende kan sies omgudsbildet: At Gud ved Kristi kors lot Sønnen bære dommen over våre synder. Sammen med dette avsvekkes evighetsalvoret.

Jeg har nettopp lest Amos-boken i GT. Der aner vi forkynnere som justerer Guds ord etter absoluttene i samtiden. Men det varett unntak: Gjeteren og fikendyrkeren Amos. Han sto fram med et budskap somikke ble tålt fordi det forutsatte oppbrudd og omvendelse (Am 7:12–4). Det samme leser vi om Jesus selv: «Hans egnetok ikke imot ham, men alle dem som tok imot ham ga han rett til å bli Guds barn» (Joh 1:11–2).

For dem som i særlig grad har profetisk gave, er det fristende å avvise all kritikk som uttrykk for motstand mot Guds ord. Det skal vi ikke. Ingen av oss er suverene. Men der et bibelsk budskap blir avvistfordi innholdet ikke tåles, skal vi ikke gi etter. Nei. Med visdom og kjærlighet skal vi fortsatt forkynne troens innhold slik det er gitt oss i Skriftene.

Mange ganger har jeg tenkt: «Hvem er vel dugelig til dette?» Vi er hjelpeløse i oss selv. Men Ånden er fornyelsens Ånd. Han kan igjen og igjen utruste oss, fornye troskapen mot oppdragsgiveren og gi oss frimodighet til å bidra, hver på vår måte.