«For jøde først…»
Bli med i en båt fra Syria til Kypros.
To av passasjerene er misjonærer. Vel framme i havnebyen Salamis spør den ene: «Barnabas, hvor er jødenes synagoge?» Barnabas vet beskjed (Apg 13,5). Han er jøde, liksom Paulus, og har vokst opp her på Kypros.
Etter en turbulent tid på Kypros blir vi med i båt over til fastlandet og drar til fots opp til Antiokia (i Pisidia). Tar vi en lang pustepause? Neppe. Paulus er merkbart rastløs og spør folk i gatene: «Hvor er jødenes synagoge?»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
På sabbaten taler han i synagogen. Lydhørheten er stor. Mange er positive. Men neste sabbat blir ledende jøders «nidkjærhet» vakt.
Paulus avslutter med å se dem inn i øynene: «Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere, men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene» (Apg 13,46).
Og nå bryter vekkelsen ut – blant hedningene i byen.
Det samme gjentar seg når vi kommer til Ikonium (Apg 14,1). Synagogen oppsøkes. Mange jøder kommer til tro. Men motreaksjonen blir skarp.
Nå skifter vel apostelen strategi? Nei, da. Mønsteret gjentar seg også på andre misjonsreise.
I Filippi finner vi riktignok ingen synagoge. Men på et jødisk bønnested ved elva utenfor byen sitter det noen kvinner. Der er stedet for et første misjonsframstøt. Det blir dåp og frelsesjubel – flere ganger.
Men det spente forholdet i byen fører oss langs Via Egnatia til Tessalonika. Jeg synes jeg hører det samme spørsmålet: «Hvor er jødenes synagoge?» I tre sabbater på rad blir vi med Paulus-teamet inn i synagogen.
Hva samtaler de om?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ikke om politiske konflikter. Ikke om hvordan det står til i Jerusalem. Nei, her i synagogen har de ett tema: Skriftene er oppfylt. Frelseshistoriens klimaks er nådd. Profetskriftene som de leste i hver sabbat, er oppfylt ved det som hadde skjedd med Jesus.
«Han la ut for dem og viste at Messias måtte lide og stå opp fra de døde, og sa: Den Jesus som jeg forkynner for dere, han er Messias» (Apg 17,3).
Bli også med til en havneby (kanskje Korint) under tredje misjonsreise. Paulus sitter og dikterer til Tertius: «For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker» (Rom 1,16).
Så var det altså ikke bare av misjonsstrategiske grunner han spurte: «Hvor er jødenes synagoge?» Nei, jødene har en «førstefødselsrett» på evangeliet.
Få misjonærer har ivret så sterkt for ikke-jøders frelse som Paulus, hedningenes apostel. Men hele tiden kjente han en sterk sorg, en stadig nød – i pakt med Jesu misjonsbefaling (Rom 9,2; Apg 1,8):
At enda flere jøder i Jerusalem og i middelhavsbyene måtte få den samme aha-opplevelsen som mange allerede hadde fått: At Den lidende og seirende Herrens tjener hos Jesaja er Messias, og at denne Messias er Jesus! Tilgivelse og evig liv er knyttet til ham.
Ordene i Rom 11 om at jødefolket til slutt skal vende seg til Jesus, svekket aldri iveren hans for å bygge menigheter av jøder og hedninger. Endatil under fengselsoppholdet i Rom vitnet han for jødene.
Lina Sandell var grepet av samme nød for jødene og skrev:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Lat dei få auga på nåden så stor! Lær dei å gripa ditt livsæle ord! Kall du dei, Herre, kvar dei no enn er, lei dei, så alle din einborne ser, forsonaren Jesus.
Enno du opnar for Jakob di famn, kallar ditt Israel trufast ved namn. Enno i kjærleik – med Anden som tolk – byd du og lokkar og manar ditt folk: Kom no attende!
Lat du snart sola gå opp over deim! Driv mørket bort ifra hjarta og heim! Løft deira røyst så dei ropar: For oss Guds lam vart ofra på Golgata kross! Å, for ein hugnad!»
En stor sorg «… jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte. For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine slektninger etter kjødet. De er jo israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene»
Rom 9,2–4
