Født med sølvskje i munnen

Mandag legges neste års statsbudsjett frem. Mens Europa sulter og verden skjelver, ser vi nå her hjemme opptakten til grådighetens debatt der alle vil ha mer.

Sykepleierne forventer tilskudd til å bruke mindre tid foran datamaskiner. Kirken venter penger til flere datamaskiner, og AltInn får penger for å hindre sammenbrudd i datamaskiner når selvangivelsen skal leveres. Barnevernet får 270 nye stillinger, mens SFO-barn skal få kulturskole etter skoletid.

Nyfødte barn skalfå mer tid med pappaen sin, mens pappaen får full lønn fra staten. Reiselivsnæringen får mer penger for at færre skal promotere Norge.

Eldre over 75 år blir pålagt å gå til tannlegen, og samtidig vil næringslivet at staten skal bore oftere, for å få flere kilometer vei og bane.

Alt dette er vel og bra. Men det kan bli litt vel mye.


Det er snart ikke grenser for hva staten skal bidra med i et sosialdemokratisk samfunn. Vi er i ferd med å bli et samfunn av innoversvømmere som forventer at Staten skal rydde opp alt for oss. Eller som Martin Kolberg (Ap) skal ha sagt det under trontaledebatten: «Bare politisk styring kan ivareta familienes ve og vel».

Der tar han nok igjen feil.


Nei, nå er det på tide at det stilles større krav til innbyggerne. Det må stilles større krav til at hver og en tar ansvar for seg selv, sitt liv og sin fremtid. Hvis ikke står vi i fare for å bli et land av late folk som sitter i sofaen og roper «det er ikke verdig i verdens rikeste land at ... ».


Det er flaut å se forventningene over mandagens statsbudsjett i lys av budsjettkuttene nedover i Europa. Det oser ikke mye solidaritet av våre forventninger over statens pengesløsing, sett i lys av sydeuropeiske kutt.

I Frankrike er arbeidsledigheten nå oppe i 10 prosent, og veksten i den franske økonomien vil i 2012 bli på 0,2 prosent. Landet har en statsgjeld på 1.833 milliarder Euro. Forrige uke la den franske regjeringen frem det strammeste budsjettet på 30 år, der blant annet de rikeste må betale 75 prosent i skatt.


Og samtidig er økonomien i Frankrike langt sterkere enn i Hellas, Italia og Spania. I Hellas er det ventet at landet går tom for penger i november. Da er kassa tom, og det er ikke sikkert landet får nye lån fra verdenssamfunnet. I Spania flykter talenter innenfor de fleste fagområder fra landet og søker lykken blant annet i Norge.

For det er ikke mye håp i landet der halvparten av alle under 25 år er arbeidsledige, og for alle aldersgrupper er hver fjerde spanjol uten jobb. Spania har omtrent like mange arbeidsledige som vi har innbyggere i Norge.


Da er ikke spørsmålet lenger hvor mye ekstra man kan få på statsbudsjettet, men hvor mye mindre som gis til hver enkelt sektor. Det er bare å håpe at man ikke blir rammet av kuttene.

Sett i lys av dette, gir opptakten til den norske budsjettdebatten en besk smak i munnen.

Vi kan selvsagt ikke redde Europa med våre skattepenger, men det hadde vært sømmelig om vi la bort grådigheten og heller tok en debatt om hvordan vi ønsker at vårt samfunn skal være.

Vi må bort fra at det viktigste politiske spørsmålet er «hvem skal få penger» til «hvordan skal samfunnet se ut». Her har politikerne våre et ansvar. Og så må vi slutte å le av de som forsøker, enten ved å kalle det «verdikommisjon» eller «det norske hus».


Det er ingen spøk at våre stortingspolitikere lar sine prioriteringer styre av forsiden på dagsavisene. Det er endel av politikkens vesen å ta tak i det dagsaktuelle. Men de lange linjene uteblir dessverre. Den overordnet styrte samfunnsutviklingen ender med å lide. Enkeltskjebner gjør at hele politiske felt endres, uten en prinsipiell debatt.


Den som får mye uten at det er forventet at det også må bidras, blir grådig og lat. Vi kan ikke bli et land av grådige og late personer.

Vi trenger å være et land der alle bidrar. Der vi alle er opptatt av hvordan vi kan bygge et godt samfunn, og ikke bare hvordan vi kan få mest mulig ut av staten.

Kanskje også det norske samfunnet hadde hatt godt av et par heftige kuttrunder?

(Dagen)