FNs arbeid med palestinske flyktninger

Slik jeg ser det, bør Norge nå i samarbeid med de andre ­giverlandene bidra til en avvikling av UNRWA. Ansvaret for de såkalte flyktningene bør overlates de lokale myndighetene som i realiteten har ansvaret for alle sine innbyggere.

UNRWA (FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger) ble grunnlagt av FN i 1949 (FNs generalforsamling resolusjon 302) og yter i dag hjelp til ca. 5,7 millioner palestinske flyktninger.

Som de eneste flyktningene i hele verden, har de palestinske flyktningene således sin egen hjelpeorganisasjon. Den palestinske hjelpeorganisasjonen har mer enn 30 000 ansatte og opererer i Jordan, Libanon, Syria, Gaza og Vestbredden. Mer enn 28 000 av disse ansatte er palestinske flyktninger.

Alle andre flyktninger i verden hjelpes av UNHCR (FNs høykommisær for flyktninger). UNHCR, som yter hjelp til titalls millioner flyktninger i 135 land, har 17 324 ansatte pr. mai 2020 (www.unhcr.org). Mens UNHCR har bidratt til å hjelpe millioner av flyktninger, asylsøkere og statsløse med å starte nye liv og komme ut av håpløsheten og fattigdommen, har antall palestinske flyktninger økt fra ca. 700 000 i 1948 til ca. 5,7 millioner palestinske flyktninger i dag.

Av de palestina-araberne som rent faktisk flyktet fra Israel i 1948, er det ifølge noen kilder et sted mellom 30 000–0 000 gjenlevende i dag. Hva er så årsakene til denne drastiske økningen i antall palestinske flyktninger mens alle andre flyktninger hjelpes til nye liv?

En av de viktigste årsakene til denne økningen i antall palestinske flyktninger er at UNRWA, som det eneste flyktningebyrået i verden, ikke har som formål å hjelpe flyktningene til fast bosetting slik at de kan fortsette sine liv. UNRWA bidrar i stedet til at stadig flere palestinske flyktninger holdes i fattigdom og håpløshet.

På UNRWAs hjemmesider fremgår det at UNRWA «ikke har noen myndighet til å søke varige løsninger for flyktninger for eksempel ved å bosette disse i tredjeland». UNRWA sin oppgave er å «yte bistand i påvente av gjennomføringen av» den såkalte «retten» til å returnere. ( www.unrwa.org). For Israel sin del vil en slik retur av nesten seks millioner palestina-arabere til Israel bety den sikre slutt for den jødiske staten. Det er i denne forbindelse nok å vise til PLO sitt charter art. 1, 2 og 26 hvor det fremgår at hele Palestina (altså inkludert Israel) er en udelelig part av det palestinsk-arabiske folks hjemland og at PLO er ansvarlig for gjenopprettelsen av dette hjemlandet og utøve sin rett til selvbestemmelse over det.

På denne måten er UNRWA sin målsetting et håpløst prosjekt som Israel naturligvis aldri kan akseptere. I realiteten medvirker UNRWA til å holde konflikten ved like ved å opprettholde et krav som er totalt urealistisk og som neppe har noe rettslig grunnlag. (www.cambridge.org/)

I 1958 erklærte tidligere direktør i UNRWA, Ralph Galloway, sint mens han var i Jordan at: «De arabiske statene ønsker ikke å løse flyktningproblemet. De ønsker å beholde det som et åpent sår, som en krenkelse mot FN og som et våpen mot Israel.

Arabiske ledere bryr seg ikke en døyt om de arabiske flyktningene lever eller dør.» (Min bok: Palestina – Israels historiske og folkerettslige legitimitet). De palestinsk-arabiske flyktningenes antatte «rett» til å returnere til Israel er fortsatt et viktig krav i alle forhandlinger med Israel. En annen viktig årsak til at antallet palestina-arabiske flyktninger øker dramatisk, er at UNRWA har en annen definisjon av hva som er en flyktning enn hva som gjelder for alle andre flyktninger.

Mens FNs flyktningekonvensjon av 1951 brukes for å avgjøre flyktningstatusen for alle andre, har UNRWA sin egen forståelse av hva en palestinsk flyktning er. I nevnte flyktningkonvensjon er det ikke noen bestemmelse som gir flyktningstatus basert på avstamming. Palestinere er trolig de eneste flyktningene i verden som viderefører sin flyktningstatus gjennom generasjoner kun basert på avstamming.

UNRWA sin forståelse av hva en flyktning er, har blitt utvidet flere ganger. I 1982 ble den utvidet til også å gjelde tredjegenerasjons etterkommere.

En annen viktig forskjell er at UNRWA gir flyktningstatus til personer som har etablert seg i nye land med nytt statsborgerskap. I henhold til flyktningkonvensjonen artikkel I (C), er en ikke lenger en flyktning dersom man har fått innvilget «nytt statsborgerskap og nyter beskyttelse av det land man har blitt borger av».

Ifølge UNRWA er det i dag ca. 2,2 millioner palestinske flyktninger bare i Jordan. De fleste disse flyktningene i Jordan har fått innvilget jordansk statsborgerskap og nyter godt av de samme rettighetene som alle andre innbyggere i landet gjør. Dersom man legger flyktningkonvensjonen til grunn, vil de aller fleste av disse angivelige flyktningene, ikke beholde sin flyktningstatus.

UNRWAs budsjett går for det meste til utdanning, medisinsk hjelp og andre tilleggstjenester. Å sørge for utdanning, medisinsk hjelp og andre liknende tjenester til innbyggerne er de lokale myndighetenes ansvar og det er ingen grunn til at UNRWA skal overta oppgavene som hører inn under de enkelte staters myndighetsansvar.

UNRWA har i realiteten overtatt de lokale myndighetenes ansvar, og med Norges hjelp bidrar de til en håpløs sementering av flyktningeproblematikken blant annet i Jordan. USA har tradisjonelt vært den største enkeltgiveren til UNRWA. I 2017 ga USA 364 millioner dollar til UNWRA og finansierte nesten 30 prosent av virksomheten.

I 2018 reduserte USA utenriksdepartement sin økonomiske støtte til UNRWA betydelig. Bakgrunnen for denne beslutningen var en rapport som ble fullført under Obama-administrasjonen og som fortsatt er klassifisert som ikke offentlig. Denne rapporten har gått antall palestinske flyktninger nærmere etter i sømmene, og anslår det faktiske antallet palestinske flyktninger i 2018 til mindre enn 200 000 ifølge Jimmy Quinn (National Review den 15. januar 2021). Quinn baserer seg på en tweet fra utenriksminister Mike Pompeo da han kunngjorde sin beslutning om å stanse finansieringen UNWRA.

Andre kilder som skal være kjent med den nevnte rapportens innhold, sier at «det faktiske antall palestinske flyktninger er nærmere 20 000 eller 30 000, og at amerikanske tjenestemenn har klassifisert disse funnene for å hindre offentliggjøring som kan lamme UNRWA» ifølge avisen «The Washington Free Beacon» den 27. juli 2018.

Det har lenge vært kjent at palestinske skolebarns bøker forherliger vold og identifiserer Israel som «fienden». Nå har IMPACT-se (Institutt for kontroll med skoleundervisningens fokus på fredsskaping og kulturell toleranse) gjort en ny undersøkelse av undervisningsmateriell som UNRWA har utviklet og som de bruker i de skolene de driver.

Undersøkelsen (www.impact-se.org) viser at undervisningsmateriellet som UNRWA har laget er verre enn det læremateriellet som de palestinske myndighetene bruker. Læremateriellet fremmer hat, jihad, vold og fremstiller terrorister som rollemodeller. Barn i Gaza blir oppfordret til å forsvare sitt fedreland med sitt eget blod.

Av IMPACT-se sin konklusjon fremgår det blant annet at dette materiale er «fullt av problematisk innhold», «forsøk på å fjerne og de-legitimere Israel» og «i stor grad det jødiske folket», «flere forekomster av ubegrunnede konspirasjonsteorier som vekker fiendtlighet og oppmuntring til voldelig konfliktløsning uten tilsvarende oppmuntring til fredsskaping.»

Slik jeg ser det, bør Norge nå i samarbeid med de andre giverlandene bidra til en avvikling av UNRWA. Ansvaret for de såkalte flyktningene bør overlates de lokale myndighetene som i realiteten har ansvaret for alle sine innbyggere. I en overgangsfase er det naturligvis fornuftig av giverlandene å yte økonomisk støtte til det enkelte lands myndigheter slik at de kan hjelpe sine egne innbyggere med å fortsette livene.

Som leder for giverlandsgruppen for Palestina (AHLC) har Norge et særlig ansvar for å løse denne flyktningkrisen i stedet for å bidra til at stadig flere mennesker lider under fattigdom og håpløshet.