FN, Israel og Norge

Her hjemme presenteres FN ofte som det internasjonale samfunnets nøytrale og objektive arena for internasjonal lov og politikk.

Gjennom årene har politikerne referert til «FN-sporet» som en løsning i ulike konflikter. FN er ingen slik opphøyet objektiv institusjon, derimot er det en politisk «kamparena» for ulike land og konstellasjoner.

Det har skjedd en rekke ganger at Generalforsamlingen har gjort vedtak i strid med internasjonal lov. Et nesten komisk uttrykk for disse brytningene er når totalitære regimer er representert i FNs menneskerettighetsråd, UNHRC, for å se til nasjonenes behandling av menneskerettigheter.

En utfordring ved strukturen i FN er at et stemmen til et diktatorisk regime teller jevnbyrdig med et velfungerende demokrati. Denne slagsiden som FN bærer preg av kommer verst tenkelig til utrykk når vi kommer til Israel.

I stedet for å være en tredjepart i Midtøsten-konflikten har organisasjonen blitt en part. En illustrasjon på dette var når Egypt og Israel inngikk fredsavtalen ved Camp David i 1979. Denne ble fordømt av Generalforsamlingen i FN.

Om det var en håpløs ubalanse i tilnærmingen til Israel utover på syttitallet er det dessverre fortsatt slik i våre dager. Ved Generalforsamlingens sesjon i 2017 ble det vedtatt 6 resolusjoner mot verdens ulike nasjoner.

Fordelingen var som følger: 1 resolusjon mot Iran, 1 mot Syria, 1 mot Nord Korea, 1 mot Krim, 1 mot Burma og 1 mot USA. Alle andre land gikk klar av Generalforsamlingen, bortsett fra Israel, de ble fordømt med 21 resolusjoner.

Dette er ikke unntaket, men regelen i FN og det gjentar seg år etter år. Heldigvis har USAs Nikki Haley tatt tydelig til orde mot denne åpenbare internasjonale rasismen mot Israel. Men resten av verden forholder seg sørgelig stille.

Nylig ble Golan-resolusjonen vedtatt, denne krever at Israel skal gi fra seg Golan-høydene til Syria og regimet i Damaskus. Denne hodeløse politikken forsøker å presse demokratiet Israel til å gi fra seg et ekstremt viktig område for landets sikkerhet til en stat som er totalt herjet av krig og konflikter. Syria har begått grusomheter mot sin egen befolkning, og 13 millioner av landets innbyggere er på flukt. Iran er sterkt til stede, og det er fortsatt også ISIS.

Fremtiden til dette landet er høyst usikker. Like fullt var det 151 stater som støttet resolusjonen, 14 avsto fra å stemme. Bare to, USA og Israel stemte imot. Norge stemte for.

I en kommentar til ICEJ uttalte medlem av Stortingets utenrikskomite, Christian Tybring-Gjedde, følgende: «Frp er enig med USA i at det må tenkes helt nytt med henhold til en mulig fredsavtale. FN spiller en lite konstruktiv rolle i dette spørsmålet.

Det er lite hensiktsmessig å fortsette å fordømme Israel og å komme med krav som er helt urealistiske og potensielt skape en storkrig dersom vedtaket skulle bli implementert.»

KrFs Hans Fredrik Grøvan kommenterte saken slik: «KrF anser at Golanhøydenes status bør fastlegges som ledd i fredsforhandlinger mellom partene. Det åpenbart uhensiktsmessig å gi Syria og Assad kontroll over Golanhøydene i dagens situasjon.»

De to representantene skal ha honnør for deres kritiske blikk på Golan-resolusjonen. Totalt sett er det likevel nedslående at ingen er i stand til å rope en varsko mot denne systematiske antisemittismen i FN. Hvorfor er det ingen i UD som slår alarm? Hvordan er det mulig at ingen av våre folkevalgte evner å reise seg og si at nok er nok?

Dersom KrFs regjeringsforhandlinger fører frem, bør KrF og Frp sammen legge et press i regjeringen som fører til at man i hvert fall tar et oppgjør med den monotone endeløse strømmen av Israelfordømmelser i FN.