«Fløyels-revolusjonen» - et møte med en Armenia-aktivist

Shushan vet ikke hvordan det kommer til å gå. Men hun er optimist. Hun vil stå opp for rett og rettferd.

Og hun vil være med – med sin åpne bekjennelse – og løfte den kristne arven som har preget dette folket gjennom hundreårene,

Hun heter Shushan og er 19 år gammel. Studerer økonomi ved et universitet i Jerevan. Øynene er mørke og milde. Men når hun ikke skjønner hva jeg spør om, blir de skarpe og spørrende. Og når temaet er politikk, lyner de av temperament.

Shushan bor med familien sin i en av Jerevans fattigste bystrøk oppe i åssiden. Den gule lokalbussen frakter henne på svingete veier – humpende nedover til byen.

Shushan har lenge vært frustrert over det politiske lederskapet i Armenia. Som sin far, lederen for Scripture Union (Bibelleseringen), har hun ikke hatt tillit til dem. Noe har fungert bra, det er riktig nok. Universitetet har dyktige lektorer og professorer. Men de politiske topplederne?

Hun har vært oppgitt over dem. Irritert seg over dem. Vært pessimistisk med tanke på framtiden. For hva hjelper det med et fritt land når flere i toppskiktet er korrupte? Shushan sparer ikke på negativt ladede ord.

Søsteren Satenik er 22 år. Hun bor også hjemme hos foreldrene. Satenik tok i fjor en bachelorgrad i engelsk. Men får hun arbeid? Nei.

...

Men nå har tross alt noe skjedd. Shushan er stolt. Hun har faktisk vært en viktig aktør i noe stort. Noe som kan få betydning for hele Armenia. Far Vardan skrev en facebookmelding for et par uker siden: «Welcome to New Armenia!» Shushan nikker smilende når jeg forteller det.

For nå har de et håp: At den nye 42-årige statsminister Pashinian, sammen med sin unge stab av ministre, skal sette en ny standard. At de skal rydde opp i korrupsjonen. Skape nye arbeidsplasser. Minske klasseskillet. Gjøre det meningsfylt for 19-åringer å begynne på et studium.

Få fart i renoveringen av skolebygninger fra Sovjettiden. Reparere hullete asfaltveier. Gi løft til turismen i dette gamle kulturlandet. Følge opp konflikten med Aserbajdsjan på en bedre måte.

Hvorfor har de nå et bedre håp? Shushan forteller, og søsteren tolker: Vi var en gjeng studenter som kom sammen. Kanskje tretti stykker – med navnet «Restart». Vi visste at opposisjonslederen Pashinian ville prøve å styrte Sargsian.

Mange mente Sargsian hadde manipulert seg fram til sin store makt. Vi startet i det små med våre ‘revolusjonære’ tanker. Prøvde å få til en demonstrasjon til støtte for den unge lederen. (Se bilde).

Så gikk det slag i slag. Vi fikk med oss store studentflokker, etter hvert flere og flere - også av det jevne folket. I begynnelsen var ca. 7000 med oss. Likevel satt mange hjemme. De mente aksjonen var forgjeves. Manglet tillit til absolutt alle politikere. Det gjaldt også flere av de kristne ungdommene her i bydelen.

Men Shushan og vennene ga seg ikke. Og Pashinian ga seg ikke. Han ble fengslet, men satt fri igjen og fortsatte sin kampanje med Jerevans ungdom som heiagjeng.

Etter hvert utviklet det seg til store demonstrasjoner i Jerevans sentrum. Den dagen Sergsian ga opp, var de kanskje samlet 400-700 000 på (og i gatene omkring) Republic Square.

Både Pashinian og vi var helt klar på en ting, sier Shushan: Ikke noe blodbad. Ikke vold. Han ba oss løfte våre hender med åpne håndflater når politiet prøvde å stanse oss. Vi kalte opprøret Velvet revolution, ‘fløyelsrevolusjonen’.

En dag var Shushan tett på en bombe som politiet sprengte. Hun ble skadet (se bilde). Lå på sykehus en dag, deretter to dager hjemme med store smerter i et ben – uten å sove. Og kroppen dirret. En kombinasjon av innbitt fightervilje, smerte i foten og en snikende angst preget henne noen dager. Men snart var hun igjen sammen med vennegjengen i ledelsen for demonstrasjonene.

Til slutt skjønte Sargsian, hans byråkrati og hans venner at folket hadde våknet. De hadde fått tro for – og vilje til – å sette foten ned. I store skarer kom de til Jerevan. Sargsian forsto: «Vi har visst hele Armenia mot oss!» Det som begynte som en liten opposisjonsgruppe for Pashinian, var blitt en folkebevegelse.

Nå er alle ministerpostene besatt av en ny generasjon ledere. Den yngste er 28 år. Den eldste er 50. Shushan kjenner personlig utdanningsministeren.

Shushan er en kristen jente, aktiv i Scripture Union og i en bedehusbevegelse innen Den Armenske Apostolske Kirken. Hun er glad i landet sitt, og hun vil kjempe for en framtid for sin generasjon her i Kaukasus.

Den 24. april pleier alle armenere å markere det som skjedde for tre generasjoner siden. Blant dem som overlevde folkemordet (1915-1922) var mange foreldreløse barn. De hadde sin oppvekst på barnehjem, bl.a. regissert av Fridtjof Nansen. Mange av dagens armenere er etterkommere av disse.

‘Fløyelsrevolusjonen’ fikk sitt store gjennomslag den 23. april. Det preget markeringen av den 24. april.

...

Shushan vet ikke hvordan det kommer til å gå. Men hun er optimist. Hun vil stå opp for rett og rettferd. Og hun vil være med – med sin åpne bekjennelse – og løfte den kristne arven som har preget dette folket gjennom hundreårene, og som den mørke sovjettiden ikke maktet å radere bort.