Flere menigheter for at flere skal få høre

I miljøer som har satset på menighetsplanting, har det vært en etablert oppfatning at dette er den mest effektive formen for evangelisering.

Onsdag presenterte Sendt Norge (tidligere kjent som Dawn) sin 2021-rapport. Der kunne vi lese at det ble etablert 89 nye menigheter i perioden 2011-2015 og 98 i perioden 2016-2020. Sendt Norge har som mål at det blir etablert 400 nye menigheter innen 2025.

Vi skal ikke mange tiår tilbake før begrepet menighetsplanting var fremmed. I tråd med en tydeligere kirkelig bevissthet også i bedehus- og frikirkelige miljø snakker en nå også oftere om kirkeplanting.

Historisk var kristenlivet i Norge inndelt i geografiske sogn med statskirken som rammeverk. Etter hvert fikk vi bedehus og frikirker, men fremdeles er Den norske kirke den desidert største aktøren i det religiøse Norge. Menighetsplanting skjer jevnlig også i folkekirken, men der er det en mer møysommelig prosess enn i bedehus og frikirker.

I de miljøene som har satset på menighetsplanting har det vært en etablert oppfatning at dette er den mest effektive formen for evangelisering. Det har sammenheng med at flere fellesskap gir et høyere antall møteplasser, som igjen kan gjøre menighetene i stand til å nå flere mennesker med evangeliet om Jesus Kristus.

Med i vurderingen hører det også at indre spenninger i etablerte fellesskap knyttet til både teologi, stil og form har vært så utfordrende at flere har valgt å starte nye menigheter fremfor å bruke krefter på å håndtere interne konflikter i etablerte sammenhenger.

Med dette i bakhodet er det viktig å huske at når man måler antall nystartede menigheter, hører det også med i regnestykket hvor mange menigheter som har blitt nedlagt i den samme perioden. For flere frikirkesamfunn innebærer dette at netto antall menigheter er omtrent på samme nivå som det var for anslagsvis ti år siden.

Samtidig er det verdt å merke seg det Sindre Olafsrud i analysebyrået Nordic Navigation, som har gjennomført årets undersøkelse, sier i dagens avis. Han er overrasket over at bare 5-10 prosent av de menighetene som har blitt plantet siden 2005 har blitt nedlagt.

Overraskelsen henger sammen med det fellesskapsutvikler Vegard Tennebø i Normisjon peker på når han sier at nordmenn er et trygghetssøkende folk. Sannsynligvis gjelder denne beskrivelsen også for flere enn nordmenn. Ikke minst når det gjelder menighetsliv og forvaltningen av det kristne evangeliet kan ønsket om stabilitet og gjenkjennelighet være sterkt.

Mange som har prøvd å starte nye kristne fellesskap har fått erfare at det kan kreve både stor innsats og tålmodighet. Derfor er det grunn til å glede seg når Tennebø melder at ingen av Normisjons nyplantinger har blitt nedlagt i denne perioden. Det henger nok sammen med nær oppfølgning av dem som starter disse menighetene.

Det er også verdt å legge nøye merke til Tennebøs henvisning til santalmisjonspioneren Lars Skrefsrud og menighetsplanting som tradisjonell misjonsstrategi. Fordi Norge har lange og dype kristne røtter, kan vi som bor her bli fristet til å overse forholdene på bakken. I Guds rike er det ikke først og fremst formelle medlemskap som gjelder, men troens tilslutning til evangeliet om Jesus Kristus.

Om vi tar utgangspunkt i kirkelig deltakelse finnes det utvilsomt et stort potensial for kristen misjonsvirksomhet her i landet. Da ville det være underlig om man ikke skulle benytte seg av de erfaringene norsk misjon rundt i verden har gjort gjennom de siste par hundre årene.