Finner trygghet i å ligne på noen

Den norske filmen Rosmari stiller viktige spørsmål om opphav og foreldreskap.

– Jeg vil bare finne moren min, er det så rart? sier Rosmari.

I den norske filmen, som har premiere fredag, møter vi en 16 år gammel jente som aldri har kjent til sitt biologiske opphav. Hjulpet av en journalist drar hun ut på jakt for å finne ut av hvem foreldrene er.

– Dette er en historie om lengselen etter å finne en mor og etter å forstå hvem man er, sier manusforfatter og regissør Sara Johnsen.

Vi møter henne og hovedrolle­innehaver Ruby Dagnall (16) i Bergen en uke før premieren.

Hvor viktig er biologi?

Stemningen er god, men også litt nervøs. I løpet av den kommende uken er de spent på anmelderes dom, og om nordmenn vil vise interesse for filmen. Men akkurat nå snakker de gjerne om det som er minst like viktig, nemlig hva filmen handler om.

– Er det essensielt å vite hvem ens biologiske mor og far er?

– Ja, på noen måter. Jeg tror mange føler at de ikke kan finne seg selv før de vet hvor de kommer fra, sier Dagnall.

Samtidig tror hun at kjærlighet og trygghet fra de nærmeste er enda viktigere enn å vite hvem ens biologiske foreldre er.

– For noen er det veldig viktig, og kanskje spesielt i enkelte perioder av livet. Det er så mye om oss selv vi ikke forstår. Da kan man av og til finne svar i det biologiske. Samtidig er ideen om det biologiske veldig sterk. Er det ideen vår som gjør det viktig, eller det faktisk biologiske? spør regissør Sara Johnsen.

Stilte spørsmål ved far

Ingen av dem er usikre på sitt eget biologiske opphav. Men Johnsen kan huske at hun i periode som ungdom følte seg veldig anner­ledes enn de fem andre søsknene sine.

– Jeg følte at jeg ikke lignet på pappa og lurte på om det kunne være noe, sier regissøren.

Det var viktig for henne å vite at faren faktisk var hennes pappa.

– Hvis man må tenke at alt kommer fra en selv kan man føle seg veldig alene. Det ligger derfor en slags trygghet i det biologiske, mener Johnsen.

16-årige Dagnall kan kjenne seg igjen i følelsen av tilhørighet.

– Man er ikke bare et enkeltindivid, man er en del av en familie. Det er en trygghet i å ligne på noen, sier hun.

Gud og tilgivelse

Filmen behandler også temaet skam, bekjennelse og tilgivelse. I en scene ber Rosmaris biologiske mor om tilgivelse.

«Jeg skammer meg ikke for Gud, men for deg», sier hun.

– Hvorfor er Gud med i fortellingen din?

– Det gir assosiasjoner til Jesu lignelse om den bortkomne sønn. Har du tenkt på den historien?

– Kanskje ikke bevisst. Men jeg har vokst opp med en veldig kristen bestemor. Jeg var mye sammen med henne som liten, og hun fortalte meg bibelhistorier. Det ligger der som en kulturell klangbunn i historiene mine, forteller regissøren.

Da tittelen skulle settes for filmen, ønsket Johnsen at den skulle hete: Et barn er født i Hønefoss.

– Fordi filmen skulle vise den menneskelige og av og til triste versjonen av hvordan et barn blir til. Samtidig ønsker jeg å vise at det biologiske resultatet alltid er uskyldig og rent.

Surrogati og adopsjon

– Vi har mange etiske problemstillinger om surrogati, adopsjon, og homofiles rettigheter til å adoptere i dag. På hvilken måte er denne filmen et innlegg i den debatten?

– Jeg håper at filmen i hvert fall kan ha en klangbunn som gjør at man kan tenke rundt disse spørsmålene. Jeg er i et miljø hvor dette diskuteres mye, så jeg syntes det er interessant å snakke om hva dette betyr, sier Johnsen.

– Vi er veldig ulike

Ruby Dagnall har akkurat begynt på videregående, og er litt redd for at nye folk skal tro at hun er som Rosmari i filmen.

– Vi er helt forskjellige. Hun har mye uro i seg, hun er mer guttete enn jeg, og hun har problemer jeg ikke har. Dessuten går jeg ikke som henne, sier Dagnall.

Under innspillingen av filmen fikk 16-åringen mye oppmerksomhet. Men etter at det hele var over oppstod et vakuum.

– Jeg var alene hjemme og ingen ringte meg og fortalte hva jeg skulle gjøre, sier Dagnall.

Hun er klar for nye oppdrag, men kommer til å be om råd fra regissør Sara Johnsen.

– Uansett hva hun gjør bør hun holde på vennegjengen sin og ikke bli styrt av alt støyet rundt en film. Vi skal passe litt på henne.

Så snur hun seg til Dagnall og sier:

– Men det er jo fortsatt foreldrene dine som bestemmer over deg.