Finner rommet for den politiske teologien

21. januar 1793 ble den franske kongen, Ludvig XVI, giljotinert. Dødsdommen var rent politisk. Men henrettelsen hadde også en teologiske dimensjon. Kongen var «av Guds nåde» og en hellig person, og dette vakte forferdelse over hele Europa.

Man sto overfor et revolusjonært oppgjør med den politiske teologi som i lang tid hadde båret europeisk kultur og politikk. I sin bok « Politisk teologi» tar Ragnar Misje Bergem «kongemordet» i Frankrike som utgangspunkt for å forstå relasjonen religion og politikk. Henrettelsen av kongens død som en kroppslig-politisk akt knytter an til middelalderens politisk teologi.

Når Bergem vil forstå det moderne politisk-teologiske problem ut fra denne bakgrunn, har han valgt et fruktbart grep. I sin konklusjon kommer han da også tilbake til dette tema. Bergems fremstilling har analytisk kvalitet. Han er en kyndig formidler av kunnskap, har en drivende stil og gjør nesten uforskammet dristige valg av innfallsvinkler og uttrykksformer.Fact box

Godt fremstilt

Perioden fra nytidens begynnelse og frem mot nåtiden utgjør bokens corpus. «Den liberale ordning» blir da sentral, dessuten opplysning, nasjonalstat og sekularisering. Den liberale stats- og samfunnsordning med dens bakgrunn i politikk, filosofi, vitenskap og ikke minst religion blir godt fremstilt. Her er de alle sammen: Hume, Rousseau og Kant. Dette er broget landskap som Bergem manøvrerer seg gjennom. Men drøfting av det avgjørende oppbrudd i senmiddelalderen ved Occam og nominalismen mangler. Kanskje fordi han ikke har tatt med denkatolske politiske filosofien fra Augustin og Thomas Aquinas. Den grunnleggende problemstilling går ut over det historisk-analytiske: «Er det mulig å forestille seg en helt sekulær politikk som er fri for religiøse symboler, tradisjoner og ritualer?»

Historisk betinget

Analysen avSpinoza er interessant og treffende ut fra Bergems faglige plot. Spinoza utviklet opplysningens kanskje viktigste våpen mot teologiens politiske makt. Spinoza legger Skriften under historisk-rasjonal kritikk.

Dens innhold blir da historisk betinget, og kan derfor ikke tillegges ubetinget moralsk eller politisk autoritet. Men i neste omgang får rasjonaliteten selv, slik Bergem påpeker, et legitimeringsdilemma. Den kan identifiseres som «åpenbaring» som igjen kan nøytraliseres ved rasjonal metakritikk. Dermed signaliseres det som er hovedtemaet i bokens viktigste bolk: «Politisk teologi mellom fortid og fremtid».

Dobbelthet

Bergem går her inn på den politiske filosofien i det 20. århundre, og han tar frem et av dens grunnproblemer: Er det mulig å begrunne det moderne liberale demokrati uavhengig av, ja frigjort fra den kristne tradisjon eller må den «innarbeides» i den moderne politikk ved «oversettelse», fordi kristenarven bærer med seg sentrale sivilisatoriske verdier? Her drøftes betydelige politiske filosofer som Carl Schmitt, Karl Löwith, Hans Blumenberg og Jürgen Habermas.

Rommet for politisk teologi

I sine veimerker for fremtidig refleksjon aktualiserer Bergem maktens kroppsliggjøring (i kongen). Den franske revolusjon drepte kongen, men også hans bilder skulle ødelegges. Dette var politisk ikonoklasme (bildestorm). Filosofen Rebecca Comay har etterlyser en sekularisert form for billedforbud/billedstorm, slik at politisk avgudsdyrkelse kan bekjempes. Men uten at man lanserer en positiv politisk visjon. Dette gir en slags «apofatisk» politisk filosofi. Man kan da spørre hvordan forhold mellom Guds makt, vilje og formål med verden og den sosio-politiske virkelighet da skal forstås? Bergem påpeker spenningsforhold mellom å «guddommeliggjøre» politisk makt og strukturer og å tømme dem for innhold. Her finner han rommet for den politiske teologien. Han har altså vansker med å «forestille seg en helt sekulær politikk som er fri for religiøse symboler, tradisjoner og ritualer?»

Løgn og sannhet

Bergem bør gå dypere inn i teologien om han skal komme videre. Opplysning og modernitet har laget en amputert teologi. Om Bergem hadde løftet blikket fra den nyprotestantiske mistolkning av Luther, hadde han sett at reformatoren oppfatter det offentlige,politisk-kommunikative rommet som en arena der kampen mellom lys og mørke, det offentlige og hemmelige, det gode og onde, Gud og Satan utspilles. I Habermas’ oppfatning av «borgerlige offentlighet» er dette perspektiv totalt fraværende, fordi han er bestemt av en rasjonalistisk monisme.

Med røtter i senmiddelalderen og i humanismen oppstår denaffektive teologien, som gikk over i inderlighet (pietisme og jansenisme). Inderligheten ble etter hvert omsatt i en transcendental teologi som tolket gudstro som (individuell) verdibevissthet. En slik teologi kunne greit integreres og skrives inn i en politikk basert på det rasjonalistiske monistiske virkelighetssynet. Teologien i den politiske teologi må fastholde den (metafysiske) kamp mellom ondt og godt, løgn og sannhet og et virkelighetssyn gitt med kristen skapertanke og forløsningslære som har en eskatologisk horisont.

Det betinger tro på Guds nærvær i Kristi bilde, og som Comay antyder, ikonoklastisk avvisning av det menneskeskapte, politiske avgudsbilde.