Feilinformasjon om dødshjelp
Det er ikke sant, slik Ole Peder Kjelstadli sier, at kanadisk dødshjelpslov bare vil gjelde voksne personer. Tvert om er dette uavklart.
Ole Peder Kjeldstadli (Dagen, 1.2.2016) forsøker å rette opp det han mener er min feilaktige beskrivelse av prosessen rundt legalisering av aktiv dødshjelp i Canada og California. Det tar for mye plass å imøtegå Kjelstadlis påstander punkt for punkt. Langt enklere da, for lesere med tilgang til internett, å søke kunnskapen selv.
Man vil da raskt se at Kjeldstadli feilinformerer om Canada. Det er ikke sant, slik han sier, at kanadisk dødshjelpslov bare vil gjelde voksne personer. Tvert om er dette uavklart – og regjeringens ekspertpanel har argumentert for at også mindreårige med store lidelser bør få denne muligheten. At grensen bør bygge på beslutningskompetanse, ikke en formell aldersgrense.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det stemmer ikke at dødshjelp vil bli forbeholdt de som har sterke smerter – begrepet som brukes er «suffering», som omfatter også psykisk lidelse. Og det er fortsatt uklart nøyaktig hva kanadisk høyesterett definerer som å være «grievously and irremediably ill».
Alvorlig og uhelbredelig sykdom kan sikkert fange hva høyesterettsdommerne har sett for seg, i sine hoder. Men hvordan skal pasienter, leger og dommere på lavere nivåer kunne bruke dette som rettesnor?Skal pasienten få dødshjelp, eller skal han ikke? Skal legen straffeforfølges, eller skal hun gå fri? Det holder ikke da med vage hentydninger, og Canada vil nå måtte slite med et dårlig lovverk.
Det mest problematiske er at det gir leger fritt spillerom til å definere, etter eget hode, hvor de selv føler grensen går.
Ett eksempel på dette har avisa Dagen nylig rapportert om fra Belgia – der legen Marc van Hoey etterforskes for å ha gitt dødshjelp til folk uten alvorlig, uhelbredelig sykdom. Det er liten tvil om at van Hoeys pasienter ikke er de kanadisk høyesterett hadde i tankene, da de ga klarsignal for aktiv dødshjelp. Samtidig er problemet at de vage formuleringene kan gjøre det vanskelig å få overtredere som van Hoey dømt i en rettssal.
Tross alt må tvilen komme tiltalte til gode – selv der hvor mangelen på tvil og ydmykhet er kjernen i selve forbrytelsen. Canada vil trolig få sine egne saker av denne typen – og høyesterett vil da stå ansvarlig for å ha tillatt en praksis som setter sårbare individers liv og helse i fare.
Den som vil google litt kan lett finne ut at både den kanadiske høyesterettsavgjørelsen, og lovprosessen som førte til at California legaliserte aktiv dødshjelp, har skapt konstitusjonelle utfordringer og møtt kritikk. California har – som de fleste andre vestlige land – er en lang forhistorie med diskusjon om temaet aktiv dødshjelp. Men forslag om legalisering har strandet – ikke minst på grunn av viktige innvendinger fra lovgivere, jurister, leger og talsmenn for funksjonshemmedes foreninger. De har påpekt svakheten i avgrensning og sikkerhetsforanstaltninger, og at legalisert dødshjelp vil kunne sette sårbare individer under press.
Disse advarslene ble ignorert da loven i 2015 ble sneket inn bakveien, uten vanlig behandling. I Norge bør vi kreve en mer åpen og omhyggelig prosess.
