Få ble kristne i modell-menighet

Flere tusen ungdommer har vært 
innom Sub Church i Oslo. Av disse har bare en 
håndfull blitt aktive kristne.

– Jeg tror på mange måter det er gårsdagens fjerne misjonærer som har svaret på hvordan man formidler tro i Norge i dag. Disse som dro ut til jungelen og snakket med folk som aldri har hørt om Jesus.

Stian Kilde Aarebrot har vært sentral iSub Church i Oslo siden like etter oppstarten i 1997. Den utradisjonelle menigheten har i løpet av levetiden kommet i kontakt med et stort antall såkalte «kirkefremmede». I dag holder han fortsatt taler i menigheten og er ordinert prest og ansatt i nettverket Etter Kristus, en del av misjonsorganisasjonenAeropagos. Nettverket for kristen trospraksis kommer i kontakt også med voksne som er søkende eller på en religiøs vandring.

Hundrevis

Nærmere hundre ungdommer i slutten av tenårene er daglig innom kafeen som Sub Church driver i sentrum av Oslo. Det er tall andre menigheter bare kan se langt etter.

Men blant de mange ungdommene menigheten kommer i kontakt med, er det få som finner veien inn i menigheten og blir aktive kristne.

Aarebrot forteller at menigheten på midten av 2000-tallet fikk mye oppmerksomhet både i kristenpressen og media-Norge. Sub Church ble et eksempel på en modell til etterfølgelse. Endelig hadde man en menighet som lyktes i å vinne ungdommen, midt i sekulære og urbane Oslo.

– I denne perioden var det en del mennesker som ble med i husgrupper. Dette var typiske kirkefremmede, mennesker uten en kristen oppvekst. Men med unntak av et par, har alle disse gradvis forsvunnet.

Aarebrot sier at mange som ikke har hatt en kristen oppvekst mangler kunnskap og referanser andre tar for gitt. Da blir det vanskelig å finne en plass i menighetsfellesskapet, selv i en utradisjonell ungdomsmenighet som Sub Church.

– Det er et stort gap i kunnskapen. Hvis du er 20 år i dag og ikke har hatt noen menighetstilknytning, vet du omtrent ingenting om kristendommen. Jeg tror at det gjør at mange kan føle seg underdanige overfor folk som har vært kristne hele livet.

Han forteller om ungdommer som ikke har visst hvem Abraham eller Paulus var. Samtidig hadde også Sub Church mange medlemmer som hadde vokst opp hele livet i menighet og kristne sammenhenger.

– De var kunnskapsmessig på et helt annet nivå og det ble veldig vanskelig å forkynne til de to gruppene. Om man begynte å legge opp forkynnelsen som om folk var helt blanke, opplevde nok mange i midten av 20-årene at det ble veldig tynt, om man gjorde det motsatte, hang ikke de nye med. Og prøver man på en middelvei blir det liksom ikke helt bra for noen. Valget er ikke lett.

– Jeg tror det går an å være bevisst på det og være inkluderende.

Ugjenkjennelig språk

Ungdommene kunne også bli fremmedgjort i møte med et miljø som hadde en innarbeidet måte å snakke på og en internhumor som dro veksler på tidligere erfaringer fra kristne miljøer. Mens noen lo, var det andre som ikke alltid skjønte vitsene.

– Det er ikke lett å si hva man skal gjøre med det. Annet enn at vi må tørre å snakke om disse utfordringene. Vi må bli bevisst alt dette.

Aarebrot understreker at det diakonale arbeidet i Sub Church har en egenverdi, uavhengig av hvor mange som blir aktive kristne.

– Vi fikk gjort mye, vi fikk bety mye for ungdommene og det er et mål i seg selv. Om så null mennesker hadde kommet til tro, ville jeg gjort mye av det samme én gang til.

– Mer liturgi

I dag arbeider Aarebrot som prest hovedsaklig opp mot voksne mennesker. Han møter mange av de samme utfordringene også i eldre aldersgrupper og prøver å hente med seg erfaringer fra ungdomsarbeidet i Sub Church.

– Disse spørsmålene er noe av det jeg går og grubler mest på. Vi prøver å øve oss mer i å praktisere de tingene som Jesus drev med og snakket om, som bønn, faste, stillhet, alenetid og forbønn. Jeg tror det er en god vei inn i kirken å bli kjent gjennom praksis, ikke bare gjennom ord og forkynnelse, sier Aarebrot.

– Hadde det vært opp til meg, hadde vi nok også hatt mer liturgi i Sub Church.

Utfordring

Kjetil Gilberg er pastor i menighetenKraftverket i Oslo, som retter seg spesielt mot folk som ikke er vant til å gå i kirke. Han kjenner igjen at det kan være vanskelig å legge til rette forkynnelsen for ulike grupper i menigheten.

– Akkurat dette er en veldig stor utfordring. Men det er en utfordring vi må ta, nettopp fordi begge gruppene har sin plass i vår kirke. Så må man prøve å treffe så bredt som mulig, men hvis de som er kristne trenger litt mer dybde i forkynnelsen, går det an å finne andre fora, som for eksempel bibelkurs. Det har vi gjort en del i Kraftverket, for virkelig å gå i dybden.

– Er det et problem med internkultur i kristne miljøer?

– Sånn er det i alle kulturer, om du kommer inn i et politisk parti eller en idrettskultur har det utviklet seg et stammespråk og slik er det hvert fall i kristne menigheter. Det er ikke noe spesielt, men det er en stor utfordring å bryte dette ned og å være inkluderende og oppmerksomme på internspråk. Hvis ikke så oppleves det ekskluderende. Det kan dreie seg om måten man snakker sammen på, særegen type kristen musikk eller ordene man bruker. Det er ingen tvil om at man har skapt sin egen kultur og eget uttrykk.

Problem

Øivind Augland i menighetsnettverketDawn mener det kan være en stor kulturell barriere for mange å bli en del av en kristen menighet.

– Du kan ikke sosialisere mennesker inn i Guds rike. De må erfare Gud. Det handler om å gi mennesker en erfaring med Gud, gjennom at vi ber for både kristne og ikke-kristne, gjennom å møte folks behov og la de få erfare Guds kraft. Det er dette kirken alltid har gjort. På den måten kan man gå fra en søkende til en bevisst tro.

– Er dette med intern kultur et problem i mange menigheter?

– Absolutt, det tror jeg. Men jeg tror det er en sterkere bevissthet rundt dette nå enn tidligere. Grunnen til det tror jeg er at man ser at terskelen ofte blir for stor for folk som er nye i en menighet.