GRISEGUTTER: Skuespillerne Pål Sverre Hagen (William),Simon J. Berger (Adam), Tobias Santelmann (Henrik) og Jon Øigarden (Jeppe) er alle med i dramaserien Exit på NRK

Exit urettferdighet

Akkurat som «griseguttene» i «Exit» velger et liv preget av egoisme, grådighet og løgn, bør vi velge det motsatte; et liv der vi streber for å motarbeide verdens urett og fremmer rettferdighet.

Jeg er en av dem som har latt meg sjokkere av NRK-serien «Exit». I den følger vi fire unge menn fra Oslos finansmiljø. De lever et dobbeltliv med koner og barn, samtidig som de fråtser i penger, luksus, kokain og prostituerte. Serien er full av rystende scener, men som Dagbladets anmelder Marie Kleve oppsummerer så godt: «Likevel ligger sjokkeffekten vel så mye i hva de er. Forferdelige mennesker, blottet for empati, samvittighet og omtanke for selv sine nærmeste».

Egentlig er det ikke handlingene deres i seg selv som sjokkerer. Det er menneskesynet som ligger bak. Pål Sverre Hagen som spiller «grisegutten» William sier i et intervju med KK at menneskesynet i serien er «meget spesielt», og at disse mennene bygger opp en egen verden der andre mennesker «... i stor grad må ta rollen som statister for at den skal bestå».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Virkelig uvirkelighet. Det er en god formulering og nærmest en definisjon på urettferdighet; både den på tv-skjermen og den vi se rundt oss og mellom oss. «Exit» gjør et nummer ut av å være basert på ekte intervjuer, men uansett i hvilken grad innholdet er sant eller ikke, forteller den noe vi allerede vet: Mennesket kan velge å drukne seg i egoisme, grådighet og løgn. Det kan velge å nedverdige andre og påføre lidelse. Eller det kan velge å la være ...

Om få dager deltar jeg på «Rettferdskonferansen» her i Oslo; et helt univers unna finansmiljøet i samme by. Dit skal representanter fra menigheter og kristne organisasjoner, politikere og aktivister for å drøfte hva vi kan gjøre, både sammen og hver for oss, for å skape en mer rettferdig verden. Temaene som skal diskuteres er blant annet klima, moderne slaveri og økonomisk ulikhet.

Hvordan kan vi gjennom våre valg og vårt forbruk hindre at andre mennesker blir redusert, for å låne Hagens metafor; til statister i en verden laget av og for noen andre?

En av de som kommer er den amerikanske menighetslederen og Rettferdskonferansens grunnlegger, Ken Wytsma. I sin bok «Pursuing Justice» fremholder han at det ikke er noe ord som bedre beskriver Guds hensikt med vår verden og menneskenes kall i den, enn ordet «rettferdighet». Vi er skapt til å søke sannhet og fremme rettferdighet, til å la mennesker bruke de gaver Gud har gitt dem, og til å la dem bli hovedpersoner i sine egne liv.

For oss i Digni, som daglig følger opp arbeidet til 20 misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn, er ikke dette fremmede tanker. Jeg tror at oppskriften for å lykkes er å jobbe på to fronter samtidig: For det første må medlemsorganisasjonene våre bekjempe de urettferdige strukturene og systemene som holder folk nede. Ikke minst gjennom å styrke sivilsamfunnet, som således blir en viktig motvekt til makthavere, lovgivere og religiøse ledere.

Flere av Dignis medlemsorganisasjoner har i dag slike prosjekter, blant annet for å stoppe skadelige skikker, som omskjæring av kvinner, overgrep og krenkelser, eller for å hindre at arbeidere behandles som slaver. De har også prosjekter for å bedre rettighetene for utsatte grupper som urfolk, funksjonshemmede og psykisk syke.

På den andre siden må de jobbe for å oppmuntre og støtte alle de gode kreftene som finnes i prosjektlandene. Det gjør de når de bidrar til at barn får skole- og studiemuligheter, bedre miljø, bedre jobbmuligheter, helsetilbud og fritidsaktiviteter. Da vanner de rettferdigheten der den allerede spirer.

Som Wytsma skriver, er dette vårt ansvar som kristne, både i våre egne liv og internasjonalt. Kristne organisasjoner og kirkesamfunn er i en særstilling når det kommer til det siste, noe som har blitt påpekt både av FN og av våre egne politikere mange ganger de siste årene. Ingen andre når så bredt ut og har slik gjennomslagskraft som oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er viktig at vi bruker denne særstillingen. Og det er viktig at vi både hver for oss og sammen, slik vi skal på Rettferdskonferansen våger å utfordre spørre oss hvorvidt vi er en del av systemer som gjør andre til statister, og hva vi kan gjøre for å skape en mer rettferdig verden for alle.