Evig pendler

De fem årene han har pendlet har Ingvar Torsvik manglet fast menighetstilknytning. Han nekter likevel for at han er forsamlingsløs: - Den norske kirke er min menighet, sier Normisjons påtroppende generalsekretær.

Dagen møter Ing­var Tors­vik på Baker Brun på Ber­gen Stor­sen­ter. Etter å ha for­sik­ret seg om at det ikke skju­ler seg sylte­agurk i staf­fa­sjen på kar­bo­nade­smør­brø­det han har foran seg, er han klar for lunsj og bli kjent-sam­ta­len som vi har bedt om på vegne av våre le­se­re.

Han har noe kunst­ne­risk ved seg, Ing­var Tors­vik. Noe fler­di­men­sjo­nalt og asym­met­risk som det ikke er helt lett å få tak i.

Det er som han ikke helt har lan­det, ikke helt er hjem­me. Men så er han da også sta­dig på far­ten med hjem og kone i Sand­nes, og jobb i Os uten­for Ber­gen.

Han er indre­mi­sjons­gut­ten som fant sin plass i kir­ken, Mi­sjons­høg­sko­le-stu­den­ten som ble lærer, og pres­ten som job­ber som kom­mu­nal­sjef for opp­vekst og kul­tur.

For å nevne noe.

Nes­ten mi­sjo­nær

Spen­nin­gen i kirke­til­hø­rig­het be­gyn­te al­le­re­de hjem­me i Fana i Ber­gen, med en mor av bede­hus­slekt og en far som var aktiv i Den nors­ke kirke. Selv valg­te Tors­vik Indre­mi­sjons­for­bun­dets for­sam­ling Bet­le­hem i Ber­gen så raskt han kunne be­stem­me selv.

Fra han var liten snak­ket han om å bli mi­sjo­nær. Det ble han bare nes­ten.

Fra førs­te ja­nu­ar 2014 skal Ing­var Tors­vik imid­ler­tid lede en av Nor­ges størs­te mi­sjons­or­ga­ni­sa­sjo­ner. Iføl­ge or­ga­ni­sa­sjo­nens egen­pre­sen­ta­sjon fav­ner den over 70.000 per­soner over hele Norge, in­klu­dert med­lem­me­ne i Acta - barn og unge i Nor­mi­sjon.

Den evan­ge­lisk lu­thers­ke or­ga­ni­sa­sjo­nen har me­nig­he­ter i de fles­te stor­byer og dri­ver ut­strakt ar­beid på bede­hus og i hus­fel­les­skap. Nor­mi­sjon kan vise til 1250 vok­sen­fel­les­skap, 600 Acta-lag og 270 sam­ar­beids­me­nig­he­ter i Den nors­ke kirke, og har om lag 30 mi­sjo­næ­rer ute som dri­ver me­nig­hets­byg­gen­de ar­beid i 10 land.

For Tors­vik stod val­get mel­lom Mi­sjons­høg­sko­len og Sjø­for­sva­ret. En lærer på Mi­sjons­høg­sko­len an­be­fal­te et prøve­år der, og han valg­te å fort­set­te da året var omme. Så fulg­te noen hek­tis­ke år.

Han hadde truf­fet Bente og gif­tet seg med henne. Pionérar­beid i Bra­sil duk­ket opp som en mu­lig­het. Ing­var Tors­vik skrev opp­ga­ve om lan­det - iføl­ge ham selv hans enes­te kon­kre­te be­fat­ning med mi­sjon - og var klar:

- Det var min drømme­plass.

I møte med per­so­nal­av­de­lin­gen i NMS og spørs­mål fra kona som var ny­bakt mor, slo han fra seg tan­ken:

- En set­ter ikke mi­sjons­kal­let før far­skal­let, for­kla­rer han.

Ville ikke fam­let

Tors­vik inn­stil­te seg på preste­tje­nes­te, men tok også pe­da­go­gikk på læ­rer­sko­len. Han fikk bytte på å jobbe halvt som prest og halvt som lærer. Der­et­ter tok det ene det andre. Han gikk fra stil­ling som klasse­sty­rer til en jobb som rek­tor. Der­fra bar det til Sand­nes kom­mu­ne og opp­ga­ve som om­råde­sjef for 15 sko­ler.

At preste­yr­ket skul­le være et feil valg, av­vi­ser han:

- Nei, ikke i det hele tatt. Kunne jeg valgt om igjen ville jeg ikke fam­let meg frem. Å mod­nes som mann og teo­log var helt uvur­der­lig for meg. Jeg måtte for­hol­de meg til vir­ke­lig­he­ten og ut­ford­re barne­tro­en. For meg har teo­lo­gi­en vært helt enorm.

Li­ke­vel er det sam­funns­byg­ger Tors­vik de­fi­ne­rer seg som nå. Og det opp­dra­get synes han er både vik­tig og spen­nen­de.

- Jeg har fått lede folk som er mye flin­ke­re enn meg selv. Topp­ut­dan­ne­de læ­re­re, psy­ko­lo­ger og kul­tur­folk.

Han søkte på andre kom­mu­na­le stil­lin­ger sam­ti­dig med at han tok kon­takt med Nor­mi­sjon om ge­ne­ral­sek­re­tær­stil­lin­gen.

Dagen vil vite om det li­ke­vel var snakk om et kall i bunn. Det sva­rer ikke Tors­vik et di­rek­te ja på:

- Ge­ne­ral­sek­re­tær Rolf Kjøde og styre­for­mann Tor­mod Klei­ven kom på pri­vat besøk til Ber­gen for å for­tel­le om Nor­mi­sjon og job­ben som ge­ne­ral­sek­re­tær. Det var først i in­ter­vju­et at jeg viss­te at det var denne job­ben jeg ville ha. Det gikk på mu­lig­he­te­ne som fin­nes i en stor or­ga­ni­sa­sjon, og lands­sty­rets ønske om å ut­vik­le Nor­mi­sjon.

- Det ble sagt at du ble valgt blant annet på grunn av din le­der­kom­pe­tan­se. Hvor­dan ser du på det å lede et ån­de­lig ar­beid?

- Det er ikke så stor for­skjell på en fri­vil­lig or­ga­ni­sa­sjon og en kom­mu­ne når det gjel­der å bygge or­ga­ni­sa­sjon. Det er de samme me­ka­nis­me­ne, de samme behov for å bli sett, ut­ford­ret og mest­re job­ben. De samme ne­ga­ti­ve kref­ter knyt­tet til mot­stand mot end­ring. «What's in it for me» gjel­der også i krist­ne or­ga­ni­sa­sjo­ner. Krist­ne er ikke bedre enn andre. De er opp­tatt av trygg­het på egen ar­beids­plass.

Nor­mi­sjons på­trop­pen­de ge­ne­ral­sek­re­tær vil trek­ke inn den ån­de­li­ge di­men­sjo­nen når det kom­mer til mi­sjons­tenk­nin­gen:

- Hvor­for gjør vi det vi gjør? Vil vi eller må vi? Er mi­sjons­be­fa­lin­gen en stå­en­de ordre, et på­legg eller en mu­lig­het?

Han sva­rer selv:

- Mi­sjons­be­fa­lin­gen gir an­led­ning til å rea­li­se­re et liv som er minst like spen­nen­de som å ha et annet liv, sier han.

Ra­dio­me­nig­het

Ing­var Tors­vik kjen­te ikke til Nor­mi­sjons om­fat­ten­de ar­beid da han førs­te gang ori­en­ter­te seg i ret­ning or­ga­ni­sa­sjo­nen. I in­ter­vju med Dagen i juli for­tal­te han at han fikk sjokk da han leste på or­ga­ni­sa­sjo­nens nett­side om hvor stort ar­bei­det var.

Sam­ti­dig var han også et ukjent navn for le­der­ne som re­krut­ter­te ham og mi­sjons­fol­ket som han skal lede. Vi spør pend­le­ren om hva som er hans hjemme­me­nig­het etter fem år på far­ten.

- Det er kir­ken, Den nors­ke. Vi har gått i en del me­nig­he­ter, ikke minst ra­dio­me­nig­he­ten, smi­ler Tors­vik. Blom­våg kirke i barn­dom­mens som­mer­pa­ra­dis, Øy­gar­den, der for­eld­re­ne hans er fra, er et av guds­hu­se­ne som han og kona har vært innom om søn­da­ge­ne. Han nev­ner også By­me­nig­he­ten i Sand­nes, men ved­går at det ikke er ofte han viser seg der. I dag har han ingen en­ga­sje­ment i hjemme­me­nig­he­ten.

- Hvor­for har du ikke en­ga­sjert deg der når du er hjem­me i hel­ge­ne?

- Jeg har mer enn nok ar­beid. Det hadde blitt for frag­men­tert, og jeg hadde ikke fått det til.

- Reg­ner du det som en svak­het at du ikke har en hjemme­me­nig­het?

- Ja, helt klart.

- Er dette noe du har sav­net?

- Ja, ab­so­lutt.

- Kunne du ha prio­ri­tert an­ner­le­des for å få det til?

- Det kunne vi, men jeg står ved val­get som vi har gjort.

- Er du i prak­sis me­nig­hets­løs?

- Over­hode ikke, sva­rer Tors­vik. Han viser til de ulike for­sam­lin­ge­ne som han går i og peker på le­der­nett­ver­ket i Sand­nes som han er del av. En gang i må­ne­den kom­mer flere menn sam­men og snak­ker om å være leder og men­nes­ke.

- Jeg kal­ler dem for heia-gjen­gen. Der kan vi snak­ke om alt mulig, også ån­de­li­ge ting, og ikke minst jobb.

Er ikke blitt ut­ford­ret

Når Dagen vil vite hvor­dan Nor­mi­sjon-ge­ne­ra­len vil be­skri­ve seg selv teo­lo­gisk, be­gyn­ner han med å vise til lit­te­ra­tur:

- Jeg har vært vel­dig nøye med hva jeg har lest og hvil­ke teo­lo­gis­ke skrif­ter jeg skul­le bruke da jeg la opp teo­logi­stu­di­et. Du blir på­vir­ket av det du leser og for­met av tan­ker du møter. Det har vært Aksel Va­len-Send­stad og Ivar P. Sei­er­stad, kon­ser­va­ti­ve teo­lo­ger. Jeg har san­sen for teori­ene in­nen­for kon­ser­va­tiv og pie­tis­tisk kris­ten­dom, men synes vi er for lite rause i for­hold til ut­trykk og hvem vi tar med inn. Dette er rart når vi vet hvor raus Vår­her­re er.

Den nors­ke kir­kens be­ve­gel­se «til høyre og venst­re sam­ti­dig» har den på­trop­pen­de ge­ne­ra­len li­ke­vel lite tro på. Han mener det kir­ken prø­ver på er umu­lig. Li­ke­vel kunne han selv vært an­satt der:

- Klart jeg kunne vært prest.

- Åtte av tolv bis­ko­per går inn for kir­ke­lig vig­sel av like­kjøn­ne­de par?

- Det får bli deres pro­blem. Tan­ken deres er nok at de skal favne alle, men når du skal favne alt mis­ter du det du har i hen­de­ne.

- Hva mener du selv?

- Jeg har ikke for­holdt meg til det, har ikke tenkt på det.

- Men du er prest i kir­ken?

- Ja, jeg er prest og har ikke meldt meg ut. Jeg er ikke blitt ut­ford­ret på det. Dette er ting som jeg synes er vans­ke­lig. Nor­mi­sjon har klare sta­tut­ter på dette og de har jeg slut­tet meg til, sier Tors­vik.

Pe­ri­fer sak

Iføl­ge Nor­mi­sjons stra­tegi­do­ku­ment øns­ker or­ga­ni­sa­sjo­nen å opp­munt­re til lo­kalt sam­ar­beid med Den nors­ke kirke «der det lig­ger til rette for det teo­lo­gisk og stra­te­gisk». Do­ku­men­tet åpner for at en teo­lo­gisk si­tua­sjon kan føre til et stør­re opp­brudd fra Den nors­ke kirke.

Da «vil Nor­mi­sjon søke å finne kir­ke­li­ge løs­nin­ger sam­men med andre for å unngå unø­dig frag­men­te­ring og mar­gi­na­li­se­ring». Nor­mi­sjon vil også «ta ini­tia­tiv til et nær­me­re sam­ar­beid med andre or­ga­ni­sa­sjo­ner og kir­ker, både på klas­sisk evan­ge­lisk lu­thersk grunn, og tverr­kir­ke­lig på basis av fel­les for­stå­el­se av Bi­be­len som Guds ord».

Tors­vik skil­ler mel­lom ho­mo­filt sam­liv og prak­sis.

- For meg er dette en to­talt pe­ri­fer sak. Jeg øns­ker å bruke kref­te­ne i Nor­mi­sjon på det som sam­ler. Jeg sier ikke at disse teo­lo­gis­ke og prak­tis­ke pro­ble­me­ne er uve­sent­li­ge, men et­hvert for­søk på å løse dem fører til nye di­lem­ma­er.

- Kunne du viet et ho­mo­filt par selv?

- Det blir en utopi. Det har ikke vært en pro­blem­stil­ling. Hvis det blir det, så har jeg mange tan­ker om det, men jeg hadde ikke kom­met i den si­tua­sjo­nen, pre­si­se­rer han.

Dagen øns­ker å vite hva som får Ing­var Tors­viks hjer­te til å svul­me.

- Når men­nes­ker plut­se­lig får et glimt av hva det går i, og får øye på seg selv.

Den kom­men­de ge­ne­ral­sek­re­tæ­ren nek­ter å ut­dy­pe, men gir li­ke­vel et hint:

- Kris­ten­dom­men er ingen for­stands­re­li­gion, men en åpen­ba­rings­re­li­gion. I det øye­blik­ket du får øye på Gud vil du få øye på men­nes­ker.

Liker Leo­nard

Selv gle­der Ing­var Tors­vik sine med­men­nes­ker med mu­sikk, og tar gjer­ne frem gi­ta­ren når det måtte passe. Den jø­dis­ke låt­skri­ve­ren og san­ge­ren, Leo­nard Cohen, kjent blant annet for san­gen «Hal­le­lu­ja», er en fa­vo­ritt:

- Jeg har all­tid lurt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. San­gen «If it be your will» av Leo­nard Cohen møtte denne uroen i meg og be­kref­tet det jeg har visst hele tiden, at «det er en tid for alt» og at «jeg ikke kan vite hva som vil lyk­kes, eller om begge deler er like gode», skri­ver han i en epost til Dagen som han sen­der etter in­ter­vju­et.

Ett spørs­mål har for­blitt ube­svart.

- Du har meldt at du ikke kom­mer til å flyt­te til Oslo. Tri­ves du med pend­ling?

- Bente dri­ver fri­sør­sa­long og den er noe sted­bun­det. Jeg liker meg der jeg er og har nett­ver­ket mitt i Sand­nes. Mye av min jobb skal være mot le­de­re som dri­ver Nor­mi­sjon på ulike nivå, og det kan godt kom­bi­ne­res med pend­ler­til­væ­rel­sen.