Et sekulært eksil

På grunn av kristen passivitet, er Vesten på vei inn i et sekulært eksil. Dersom samfunnet fortsatt skal akseptere kristen praksis, må man sørge for at eksilet forblir liberalt.

Allerede kan man merke at den vestlige sivilisasjonen står overfor en ny tid, preget av forskjellige former for illiberale strømninger.

Noen av disse strømningene er en direkte forakt for Vestens liberale verdier. Islamisme er et eksempel på en forakt som kommer utenfra. Høyreekstremisme er et eksempel på utstøtte fremmedelementer, forakt som kommer innenfra. Begge er lett å identifisere, lett å fordømme.

Andre illiberale strømninger har opphav i selve den vestlige sivilisasjonen. Slike strømninger er vanskeligere både å identifisere og fordømme, ettersom vi befinner oss i dem, beveges av og med dem. Derfor kan det være tjenlig å tilnærme seg vår egen sivilisasjon i lys av et annet folk i en annen kultur: israelittenes babylonske eksil.

Da Nebukadnesar var konge i Babel, beleiret han Jerusalem. Han plukket ut de fremste blant israelittene, de av «fornem familie, unge gutter som var uten feil på kroppen og vakre å se til, kyndige i all slags visdom, kunnskapsrike og lærenemme.» Blant dem var Daniel.

Kongen tok med seg guttene tilbake til Babel, hvor de var tiltenkt betydningsfulle posisjoner. På denne måten sørget Nebukadnesar for å knuse Jerusalems ryggrad, samtidig som han styrket Babels egen kropp. Det var i hvert fall det som var intensjonen.

Israelittene viste lojalitet til Nebukadnesar. Men deres dypeste lojalitet var alltid til Herren Gud. Dette anså ikke Nebukadnesar som noe stort problem, så lenge de også ville være med og fremme hans rike. Og det er dette som er ideen om det liberale samfunn: Til tross for ulik tro og religion, kan man forenes om å skape et så godt samfunn som mulig. For en deilig egenskap!

Så reiste Nebukadnesar en gullstatue. Og kongen befalte, at den «som ikke faller ned og tilber, skal straks kastes i ovnen med flammende ild». Fra å minne om noe liberalt, ble Babel vrengt til det totalitære. Det holdt ikke lenger å være lojal mot kongen; nå måtte man også tilbe guden hans.

Men hvordan kan de som elsker og frykter Herren Gud, tilbe noen annen enn ham? Daniel og vennen ble stilt fremfor kongen. «Disse mennene bryr seg ikke om påbudet ditt, konge. De dyrker ikke din gud og tilber ikke statuen som du har stilt opp.» Jerusalems ryggrad var aldri knust. Derfor befalte Nebukadnesar, at om guttene ikke vil tilbe statuen, skulle de «straks kastes i ovnen med flammende ild.» Israelittene svarte, at vi tilber rettferdighetens Gud; vi vil «ikke tilbe gullstatuen du har reist.» Og dermed ble de kastet i Nebukadnesars ildovn.

Det er flere aspekter ved denne fortellingen som er relevante for vår egen samtid. Én av disse er ideen om at mennesket kan tilbe forskjellige guder samtidig: én i det offentlige, én annen i det ­private.

Etter opplysningstiden ble det på mange måter utviklet to former for sekularisme. Og denne dualisme mellom privat og offentlig var kjernen av den franske sekularismen. Alt som har å gjøre med tro og religion, kalles en privatsak. Tro og religion er liksom noe mennesket kan kle av seg før det trer inn i det offentlige, som en hatt. For i det offentlige, tilbes en annen Gud: rasjonalitet, vitenskap – politikk.

Den amerikanske sekularismen har tradisjonelt vært mer liberal. Her forventes det at man trer inn i det offentlige som hele mennesker, inkludert en åpenhet om tro og religion. For tro og religion konkurrerer ikke med det rasjonelle og vitenskapelige i politikken, men supplerer og kontekstualiserer.

Den franske sekularismen – tilbedelse av én gud i det offentlige, én annen i det private – er en illusjon. Daniel og vennene viste at et menneske som lever stykkevis og delt, lever et liv i løgn. Derfor ville de ikke falle ned og tilbe gullstatuen. Man kan ikke først si at Gud er min Herre, og så si at en annen gud er min Herre.

Den amerikanske sekularismenkrever, naturligvis, at det å være åpen om sin tro og religion ikke innskrenker andres mulighet til å gjøre det samme. Overgangen må ha vært stor for Daniel og vennene: Da de levde i Jerusalem, var hele samfunnet underkastet Herren Gud. Det var åpenbart ikke et perfekt samfunn, ugudelighet blusset stadig opp. Men det må i det minste ha vært enklere rent politisk, da det var en viss enighet om idealene.

Jeg ser for meg at israelittene lengtet etter en slik verdimessig enhet da de var i eksil. Det interessante er at Herren Gud likevel kaller israelittene til å søke nettopp enhet i eksilet:

«Dere skal fremme shalom for den byen som jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred.»(Jeremia 29,7)

Ogshalombetyr ikke bare fred, men også harmoni – mellom Gud, mennesker og natur. Mer, det betyr også materiell velstand. Og Gud forteller at israelittenesshalom er knyttet til skjøgen Babelsshalom. Ved å isolere seg fra samfunnet, begår man derfor ikke bare urett mot Gud og medmennesker, men også mot seg selv.

På sett og vis er også kristne i dag på vei inn i eksil. I likhet med israelittene, er det bare oss selv å skylde på. For hundre års tid siden var Norge mottakelig for kristen tro – inkludert konservative resonnementer rotfestet i denne troen. Men kirken har vært innkrøkt i seg selv, uten evne til å gjennomsyre samfunnet. Jeg tror dette har inkludert en manglende evne til å elske de menneskene som samfunnet har utstøtt. Hosea ble kalt til å elske horen som sin kone – og ved Guds kraft på denne måten å rense henne, lede henne mot et radikalt fornyet ideal.

De siste hundre årene kan derfor kalles en passivitetens periode. Fraværet av kristne rollemodeller har muliggjort fremveksten av en fransk sekularisme. For hvor er vel statslederne som offentlig er tydelig på sin kristenhet? Næringslivslederne? De intellektuelle? Kunstnere og akademikerne?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Passiviteten etterlot seg et vakuum. Kulturen er følgelig blitt formet og forandret av andre krefter enn de kristne. Det betyr at vår tid kanskje best karakteriseres som post-kristent. Og det er denne nye virkeligheten som er eksilet.

Eksilet preges av en tilstand der det kristne har mistet sin selvfølgelige forrang. Dette innebærer en mer utpreget liberal stat. Og heldigvis er dette en struktur som ivaretar også kristnes rett til å praktisere troen fritt. Takk og lov: Disse liberale strukturene er forankret i rettsstaten, og ikke i Nebukadnesars skiftende vilje. Men også vi kan se at den liberale staten utfordres av illiberale strømninger – som ikler seg liberale drakter.

Den guden alle forventes å dyrke i offentligheten, er det autonome selvets begjær. Samtiden vil hevde at dette utgjør den ultimate frigjøring. For det er begjærets vilje som er ånden i den nye moralske kodeksen: Det begjæret tørster etter, er godt for selvet – så lenge det ikke går ut over andres begjær.

Et eksempel er vilkårene for samvittighetsfrihet, som er under press spesielt i legeyrket i vestlige land. Men det beste eksempelet gjelder ideologi knyttet til kjønn og seksualitet. I California er kristne skoler og universiteter i ferd med å bli nektet å undervise en klassisk kristen forståelse av kjønn og seksualitet. Man kan med andre ord bare holde seg til en klassisk forståelse av kjønn og seksualitet, så lenge man ikke gjør det i offentligheten.

I offentligheten må man akseptere det autonome selvets begjær, og hva enn det måtte tørste etter. Som Budziszewski påpeker, professor i politisk filosofi ved University of Texas: Først begjæret for sex før ekteskapet, så uten ekteskapet, siden mot ekteskapet. Først begjæret for sex med én person, så begjæret for en serie med personer, siden for flere mennesker samtidig. Først begjæret for sex mellom voksne, så mellom barn, siden mellom barn og voksne. Det siste er fortsatt ikke blitt akseptert, men allerede er filosofer i ferd med å legitimere ulike former for pedofili.

De som ikke aksepterer det autonome selvets begjær, anklages for å diskriminere og undertrykke dette selvet. Det er ikke akseptert å diskutere objektive standarder for hva det vil si å være et godt menneske. Dersom man gjør det, hives man i ildovnene, som brenner av samfunnets forakt.

Hvordan skal kristne møte disse endringene? Hvordan skal vi forholde oss til dem?

Noen hevder at dette er predikert i Åpenbaringen: Vi er på vei mot enden. Ingenting å gjøre, med andre ord. Muligens. Men man skal sannelig ikke bli lat av den grunn. Plant et tre i dag, sa Luther, selv om Gud kommer i morgen. Forfruktene av passivitet er eksilet – hvilken gudløshet maner da til ytterligere passivitet?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Igjen: «Dere skal fremmeshalom for den byen som jeg har ført dere i eksil til, og be til Herren for den!» Kristne kalles til radikal handling. Det innebærer å gjennomsyre samfunnet med troen på at Gud ga menneskene frelse, og at menneskene må gi sine synder tilbake. Og ut fra denne gjensidige gavegivingen – Gud gir tilgivelse, synderen sin skam – vokser det et fellesskap av hellighet og kjærlighet som ærer Gud.

I dette eksilet må den politiske prioriteten være å sikre at samfunnet forblir liberalt, og at man forhindrer fremveksten av den illiberale dyrkingen av det autonome selvets begjær. I et liberalt samfunn vil kristne kunne praktisere sin tro, sammen med andre religiøse. Dette er ikke åpenbart i et samfunn som begynner å gjøre det ulovlig å holde visse meninger.

For å være med og sikre at samfunnet forblir liberalt, må Kristen-Norge begynne med en intern selvransakelse. Først må man vende bort fra den lammende politiske korrektheten, som er en forlengelse av den kristne passiviteten. Kristne må tørre å tenke forskjellig, utfordre hverandre og være aktive – alltid forankret i Gud. For det andre kan man ikke fortsette med å forme Gud i samtidens bilde. Kristen-Norge må vende tilbake til en intellektuell og handlende konservativisme, som våger å snakke om hva det innebærer å være skapt i Guds bilde. Dette inkluderer å snakke om synd, som så mange yngre forsamlinger vegrer seg for. Man har liksom godtatt at man ikke skal snakke om objektive standarder for hva det vil si å være et godt menneske.

Å verne om et liberalt samfunn innebærer et kompromissløst forsvar av trosfrihet, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og så videre. Det er dette som må være prioritet. Det betyr at kristne også kanskje må tenke litt annerledes om hva som er deres politiske agenda. På samme måte som Daniel var lojal mot Nebukadnesar, kan kristne være lojale mot den liberale agendaen, for slik å forsvare retten til å fortsette med kristen praksis – inkludert budet om å elske både Gud og vår neste.

Les også:

• Debatt
• Kronikk