Et sant demokrati
Både i Israel og Syria har folk strømmet ut i gatene for å vise sin misnøye denne sommeren. Mens demonstrasjonene har gått fredelig for seg i Israel, er demonstranter blitt skutt og torturert til døde i Syria.
«Tydeligere kan det ikke bli. Syria er et diktatur. Israel er et demokrati», skriver den svenske kristne bloggeren og utenrikseksperten Mats Tunehag.
Han mener følgende spørsmål er en lakkmustest på om et regime er demokratisk: Kan man demonstrere mot regjeringen uten å risikere å bli arrestert, torturert eller drept?
I Israel kan man dét. I Syria kan man ikke.
En del israelsvenner vil kanskje synes det er ubehagelig å høre om de voldsomme demonstrasjonene som har preget Israel de siste månedene.
Det er likevel ikke noe svakhetstegn at mennesker går ut i gatene og sier sin mening. Ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og frihet til å engasjere seg i politikk er hjørnesteinen i et demokrati. Slik blir de fredelige demonstrasjonene et bevis på at det israelske demokratiet fungerer.
Statsminister Benjamin Netanyahu, som selv er en sterk tilhenger av det frie marked, deler ikke demonstrantenes ønsker om større statlig regulering og omfordeling. Han har likevel lovet å ta demonstrantenes krav på alvor og har satt ned en kommisjon med økonomieksperter.
Kontrasten til nabolandet Syria, eller LIbya for den del, kunne ikke vært større. I Libya truet president Muammar Gaddafi med å gå fra hus til hus, fra rom til rom for å utslette alle motstandere. Massagraver viser at han mente alvor.
I Syria akkompagnerer president Bashar al-Assad sine halvhjertede løfter om politiske reformer med stadig nye skuddsalver mot demonstrantene. Bare i helgen ble 24 mennesker drept. Mer enn 2.200 mennesker drept siden demonstrasjonene begynte i mars.
Dette bør være en tankevekker for alle dem som er kronisk kritiske til Israel:
I en del av verden der diktaturer har kappes i å undertrykke egen befolkning, er Israel det eneste landet som løser sine problemer gjennom demokratiske prosesser.
Akkurat nå er problemene betydelige. Det som begynte som en facebook-aksjon for billigere cottage cheese og fortsatte som en teltprotest mot høye boligkostnader, har nå utviklet seg til en landsomfattende demonstrasjonsbølge lørdag etter lørdag. I helgen satte man en historisk rekord da 400.000 mennesker inntok gatene.
Selv om Israel har hatt jevn økonomisk vekst de siste årene, mener demonstrantene at omfordelingen har feilet. Stigende priser på mat og bolig gjør at stadig flere opplever at lønna ikke strekker til. Samtidig opplever man at avstanden mellom rike og fattige øker.
Kommentatorer ser den israelske demonstrasjonsbølgen i sammenheng med den arabiske demokrativåren. Ikke ulikt folk i nabolandene har mange israelere kommet til et punkt der nok var nok.
Forskjellen er at de israelske demonstrantene ikke ønsker regimeendring. De bruker demokratiet til å presse politikerne til å ta ansvar. Som enhver politiker i et sant demokrati vet Netanyahu at han kan bli kastet ved neste valg. Derfor møter han demonstrantene med løfter om reformer. I Syria tror Assad fremdeles at han kan styre folket med kuler.