Et menneskes verdi

Ellen. En tale.

Jeg har over flere dager tenkt på Ellen. Om jeg skulle dele noe av hennes historie. Det ligger der i hjertet. Det er relativt få år siden.

Bakgrunn:
Hun var utadvendt og engasjert. Hun ønsket å bli ha bisettelsen fra domkirka; byens storstue i kirkelig sammenheng. Mange hedret henne da hun gikk bort og kom for å ta farvel. Slik jeg kjente henne tror jeg det ville være ok for henne.
Hun representerte på mange måter en interessant tidsepoke, både i helsevesenets funksjon og utvikling, samt hvordan det kirkelige landskapet fungerte som en felles storfamilie.
Det ble holdt to taler i kirka i tillegg til domprostens. Begge viktige aspekt av hennes liv var naturlig ble belyst i fortellingen om hennes liv. Hun var en markant personlighet og kjent i bybildet.
Hennes liv rommet både sentralinstitusjonenes tidsepoke samt reformer på kommuneplan. Hun fikk som ved individuelt unntak, få fortsette å bo i den byen hun var kjent og trivdes. På mange måter representerer hun det beste av storfellesskapet både i offentlig samt kirkelig regi.
Jeg kjente henne fra jeg var ung og hun kjente hele min familie. Vi kjørte henne ikke sjelden hjem etter møter. Jeg besøkte henne ett år på vegne av menigheta med bursdagsblomst en 17.mai, og tok henne deretter med på fellesfeiring i Pinsekirka etter borgertoget.
Jeg besøkte henne også mot slutten på sykehjem.
Hun hadde noen utfordringer fra ung alder, men samtidig også mye godt innhold i livet sitt. Hun satte spor etter seg.

Talen deles som en refleksjon tilknyttet aktuell politisk debatt, “sorteringssamfunnet” og menneskets dype verdi uansett helse, stand og stilling. Og den rommer også det evighetsperspektiv hun i sitt liv kjente.
Talen ble kommentert av flere som en gjenkjennelig og god tale, og deles herved videre.
Begravelsen m/minnestund ble en god avslutning på et innholdsrikt liv.

----------------

“Ellen, en av de mange blomster i Guds hage.

En litt spesiell en, ikke A4 typen, men med sin egen skjønnhet og glans, - En fargerik blomst med duft av liv.
Gikk i Misjonskirka fra ca 1985 og har stått som medlem der. Men hun
gikk i grunnen alle steder, i alle menigheter. -Alt fra Domkirka til Pinsekirka. En sann ekumeniker. Ved en av runddagene hennes (70år?), var 6-7 forstandere representert i selskapet hennes.

Ellen var en fargerik person. Med et sterkt uttrykk og sterkt temperament.
Kunne være overstrømmende vennlig, og samtidig ogsåintens. Brukte gjerne hendene når hun snakket, og kunne både fekte og slåom seg, eller plante armen godt påskulderen din og begynne å prate med deg. Og hun hadde ofte mye påhjertet. Noen ganger passet det godt inn i sammenhengen, andre ganger ikke fullt sågodt.
Var aktiv, utadvent, artig og impulsiv. Og sporty og fleksibel. Kunne snu seg på5-øringen og bli med påulike ting. Var f.eks. med påmenighetstur i Saltstraumen for ca 3 år siden. Samme år reiste hun forøvrig påen ferie sammen med R....... T.....
Hun kunne bryte ut i sin karakteristiske latter, eller plutselig begynne åsynge påen sang. Hun var forøvrig flink ådikte, hadde skrevet flere sanger.
Og hun var glad i unger. Tok gjerne kontakt med de, og spurte etter de som ikke bodde nærheten.
Ellen hadde en godhet med seg. Kunne sitte påsøndagsmøtet og smile med et sågodt og varmt uttykk i hele sitt furete og værbitte ansikt, preget av alder og levd liv.

Hun var en sjelden blomst i Guds hage. Var ikke opptatt av konvensjoner og det som seg hør og bør. Såhun en tomflaske påsin ferd gjennom byen, tok hun den gjerne med seg. Hun var synlig i bybildet. Og pengene ble delvis brukt til årealisere feriedrømmer.

Hun var kjent i hele menighetsfamilien. Gikk gjerne på2 møter pr. dag, og 4 ganger i uka. Mange har lært åsette pris påog bli glad i henne. Mange har gitt uttrykk for at de vil savne henne når hun nåer borte. En plass blir stående tom etter henne.

Det som betydde mest for Ellen var hennes gudsliv. Hun kjente Jesus både som barnet i krybben, som den foraktede og utstøtte som hang påkorset, og som sin Oppstandne Herre og Frelser.
Hun har fortalt at hun opplevde åfåse Jesus for mange år siden, og at det hadde betydd mye i hennes liv. Typisk Gud; - han møter den som ytre sett kanskje ikke er den største og med mest ære og makt. Han styrker den svake og gir liv og kraft.
Ellen bar «skatten i leirkar». Hun «var et leirkar», med noen sprekker og ujevnheter. Men hun bar en skatt, og den var synlig for oss alle, -tydelig, sterkt og solid fundert.

De siste årene har Ellen vært reiseklar. Hun har lengtet hjem. Og hun har noen ganger sagt at kommer Han ikke snart og henter meg? Hun har kjent påsykdom og alder, og vi har sett at hun har blitt eldet, i takt med sine år.

85 år rakk hun åbli. Hun feiret sin siste bursdag i Pinsekirka i fjor, som såmange år før. Hun har gledet seg til den delen av livet som kommer etterpå. Hun har gått «livets skole» og «forberedende» her, og har gledet seg til den delen som kommer påandre siden av død og grav; - der sorg og gråt, smerte og lidelse, sykdom og begrensninger ikke lenger er. Og der hun skal fåmøte Jesus sin venn og Herre, ansikt til ansikt, og leve i frihet og fred.

Hun var særpreg og mangfoldighet, og hun var en berikelse. Vi vil savne henne og de fotspor hun satte i verden, i våre menigheter og i våre liv.”

Anne E.S.Fjellstad