Et armensk landområde
I konflikten i Nagorno-Karabakh mellom armenere og aserbajdsjanere forsøker norske medier å være objektive ved å fordele skylden på begge nasjoner. Det journalistene ikke forstår er at de nettopp gjennom denne objektiviteten gir støtte til aserbajdsjanerne.
Det vi nå er vitne til er en angrepskrig som Aserbajdsjan står bak. Armenerne har ingen som helst interesse av å innlede en krig. Mens armenerne i Karabakh bare holder kontroll over egen armensk jord, forsøker aserbajdsjanerne å ta tilbake et landområde som de urettmessig styrte i syv tiår.
Norske medier nevner ikke med et ord de sterke historiske båndene som knytter armenerne til Karabakh. Regionen var del av oldtidsriket Kongedømmet Armenia og det er armenerne som er urbefolkningen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Tyrkiske stammer, forfedrene til dagens aserbajdsjanere, skal først ha dukket opp sent i middelalderen. Da Russland tidlig på 1800-tallet overtok Karabakh fra Persia, var 90 prosent av befolkningen armenere.
Grunnlaget for dagens konflikt ble lagt i 1921, da det sovjetiske Kaukasus-byrået, bestående av blant andre Stalin, bestemte at Karabakh skulle innlemmes ikke i den armenske sovjetrepublikken, som ville vært det naturlige, men i den aserbajdsjanske, som en autonom provins.
Beslutningen var et ledd i bolsjevikenes splitt-og-hersk-politikk, samtidig som den var ment å blidgjøre Tyrkia.
På slutten av 1980-tallet var tre fjerdedeler av befolkningen i Karabakh armenere, mens en fjerdedel var aserbajdsjanere. Da armenerne gjorde forberedelser til å forene Karabakh med Armenia, svarte man i Aserbajdsjan med å iverksette to bestialske pogromer mot lokale armenere, i Sumgayit i 1988 og Baku i 1990.
Full krig mellom Armenia og Aserbajdsjan brøt ut i 1992 og en våpenhvile ble signert to år senere. Mot alle odds stod armenerne igjen som seierherrer.
FN og det internasjonale samfunnet hevder at Karabakh fortsatt tilhører Aserbajdsjan og vil ikke anerkjenne regionen som en egen armensk stat, noe den likevel i realiteten er.
Verdenssamfunnet får mene hva de vil. Det som betyr noe, til syvende og sist, er rettferdighet, og den er det armenerne som har på sin side.
