Er vi likegyldige til den musikken som spilles i våre menigheter?
Som alt annet vakkert som Gud har gitt oss mennesker, så vil Satan misbruke våre sanser og forlede dem han får taket på.
Dagen hadde en artikkel av Kjell Håvard Grønbeck mandag 10. oktober om «Musikksyn uten virkelighetskontakt».
Hva med kristen Black Metal? Synspunkter og oppfatninger om det musikalske uttrykket i en bestemt sammenheng er lett å få fram. Det er helst her jeg også griper ordet, og hevder at musikken ikke er av djevelen. Men som alt annet vakkert som Gud har gitt oss mennesker, så vil Satan misbruke våre sanser og forlede dem han får taket på. En rimelig aktuell referanse til hvor langt man akter å gå, er norske Antestor, og det svenske Crimson Moonlight tydelige representanter for. De er ytterlighetene i såkalt kristenrock.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vil du vite noe mer om hva de sataniske alternativer har å by på, kan du google pictures of death metal bands, og forferdes over djevelens budskap om hans egen musikkform. En flom av lugubre platecovere med perverse illustrasjoner overbeviser enhver som ønsker å holde seg langt vekk fra denne type påvirkning.
Så kan vi spørre om åndskampen i menighetene også omfattes av musikken? Uten tvil. Tidsskriftet The Natural Musician siterer den jødisk-russiske professor i musikkvitenskap og psykologi, Dina Kinarskaya, på hennes forskning:
«Musikken har evne til å overtale - ja, til og med endre virkeligheten med sin overtalelse.»
La oss bruke det positivt. Min konklusjon med erfaring helt fra ungdomstidens negro spirituals og gospelsang er klar: La teksten være tydelig og musikkframføringen god, og ikke støyende, da kan kristen sang og musikk bygge opp. Når musikken ledsager sangen, gjør den hva den er utviklet til.
Daglig ses unge mennesker med Iphone og ørepropper, og vi kan i 90 prosent av tilfellene anta at det er musikk de lytter til. Hevder man at musikken er nøytral, i kristne sammenhenger, og ikke omfattes av syndsbegrepet, tror jeg at man undervurderer dens påvirkningskraft i våre sinn.
Jeg håper at vi ikke havner i en situasjon der det er mer aktuelt med lovsang til black metal sound enn til tekster av Landstad, Blix og Gaither.
La oss uansett være oppriktige om våre sang- og musikkpreferanser i menighetene, og la våre valg være preget av et inderlig ønske om at sangen skal være til Gud Fars ære.
