Er pengene verd mer enn livet?

To viktige spørsmål med store etiske konsekvenser skal avgjøres denne uken. Den offentlige debatten 
dreier seg nesten bare om det ene.

Den 27. mai skal, etter planen, Nicolai Tangen formelt ansettes som sjef i oljefondet. Hans kandidatur har skapt mye debatt omkring etiske spørsmål. Det er bra. Kritiske spørsmål er stilt i forbindelse med Tangens brukt av skatteparadiser.

Det er ikke greit at oljefondets sjef har hatt formue plassert på Cayman Islands, der han er i selskap med diktatorer i fattige land. Disse unndrar milliardbeløp som landende de styrer sårt trenger.

Tangen beveger seg her i beste fall i en juridisk gråsone, og i alle fall er det etisk svært problematisk.

Når det gjelder Tangens «luksus-seminar» i USA, som han betalte med egne penger, har jeg mindre sans for kritikken. Det er ofte fruktbart at toppfolk møtes og utveksler tanker og idéer.

Å kritisere at møtet ikke skjer innenfor nøkterne norske rammer, og å peke på faren for at norske mennesker skulle bli influert av farlige utenlandske tanker, sier mer om kritikerne enn om Tangen.

Derimot er kritikken av Tangens uklare forhold til AKO Capital og AKO Foundation berettiget. Det må aldri kunne såes tvil om at oljefondets sjef, i sin strategiske tenkning, har fondets interesser som eneste rettesnor, og ikke skjeler til avkastning på egen, plassert formue.

Det er ikke godt nok at dette i praksis aldri skjer. Det må ikke engang kunne fremsettes slik mistanke.

Dette ville kunne minne litt om Donald Trumps forhold til egne forretninger, som hoteller og golfbaner, som tjener penger på at amerikanske myndigheter kjøper tjenester der. Dette er langt unna norske forhold, men vi må ikke engang bevege oss i den retningen.

Denne debatten er viktig og handler om hva slags samfunn vi vil ha i Norge. Det som skremmer meg, er at Stortinget, dagen før Tangens forhold til oljefondet skal formelt avgjøres, etter alt å dømme vedtar store endringer i bioteknologiloven.

Her er det også et spørsmål om hva slags samfunn vi vil ha, men i motsetning til spørsmålet om Tangen og pengene hans, vil endringene i bioteknologiloven vedtas med svært liten offentlig debatt.

Eksempler på de få som har sagt noe er Tankesmien Skaperkraft og Stiftelsen MorFarBarn som, sammen med KrF, peker på noen konsekvenser av lovendringene, mens Dagbladet mener at den nye loven er en seier for kunnskap og fremskritt over moralisme.

Endringene i bioteknologiloven betyr blant annet et ja til assistert befruktning for enslige kvinner, eggdonasjon og utvidet lagring av befruktede egg.

Loven åpner for forskning på befruktede egg, fosterdiagnostikk i første trimester og tidlig ultralyd. Det er Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet som sikrer flertall for denne loven. Åshild Bruun-Gundersen, helsepolitisk talsperson for Frp, sier til Dagbladet at «vi rammer dette inn på en etisk og forsvarlig måte.»

Jeg har problemer med å få øye på hvilke etiske hensyn som er tatt. Det måtte eventuelt være at miljøet spares ved at en slipper å reise til Danmark for assistert befruktning. Det danske barnemarkedet kan man lese om på det norske nettstedet foreldre.no. Her oppfordres kunder til å «finne fram kredittkortet og bestille drømmebabyen.»

Når det gjelder tidlig fosterdiagnostikk og tidlig ultralyd, åpnes det nå for jakten på alle slags sykdommer og uregelmessigheter. Dette kan jo sees på som medisinske fremskritt, men det har jo unektelig også sine uheldige sider.

Det åpner for et sorteringssamfunn, der drømmebabyer og supermennesker dyrkes fram, ved statens hjelp. Familierammen blir skjøvet i bakgrunnen. Nå er det omsorgspersoner som gjelder. Biologiske relasjoner blir irrelevant.

Vi står over for et samfunnseksperiment vi ikke aner rekkevidden av. Et samfunn der alt kan kjøpes og selges, har klart sine fordeler. Spesielt for de med stor kjøpekraft.

Men det har da også sine uheldige, for ikke å si farlige sider. At mennesket blir redusert til en rettighet og en vare, og at barn vokser opp uten å vite hvem som er far eller mor, synes for meg å være et samfunn som er designet av mennesker som først og fremst har som mål å tilfredsstille sine egne behov. Det blir et samfunn styrt av voksnes selvrealisering.

Denne uken skjer altså to ting. En rik mann blir kanskje sjef for oljefondet, og bioteknologiloven blir endret med uoverskuelige samfunnsmessige konsekvenser.

Debatten rundt Tangen er intens og viktig. Debatten om endringene i bioteknologiloven er nesten fraværende. Jeg trekker den konklusjonen at vi i Norge beveger oss mot et samfunn der penger betyr alt, og der menneskeverdet og barns rettigheter, når alt kommer til alt, betyr stadig mindre.