Er flyktningene et bønnesvar?

«Herre, send en vekkelse over landet vårt», og «Herre, send ut nye misjonærer» er to bønner jeg både titt og ofte har hørt under mine besøk i ulike frikirkelige miljøer opp gjennom årene.

De siste månedene har vi vært vitner til en flom av flyktninger og asylsøkere til Norge. Anslagene ligger på at vi må forberede oss på å ta imot mange titalls tusen flyktninger både i år og til neste år. Og hvem vet – kanskje vil strømmen fortsette i mange år fremover.

Det finnes mange ulike politiske meninger om dette. Noen fokuserer på at vi må være åpne og ta imot alle dem som ønsker å komme, andre er mer opptatt at vi må ta vare på vårt eget samfunn og sørge for at de gode verdiene og tradisjonene vi har i landet vårt ikke blir ødelagt. I flyktningstrømmen ser de en sterk trussel mot dette. Jeg kan ha forståelse for begge leire, men det er ikke det denne kronikken handler om.

Det jeg lurer på er om det finnes en sammenheng mellom bønnene jeg refererer til i starten av mitt innlegg og den flyktningstrømmen vi nå ser. Kan flyktningene være Guds uransakelige svar på norske kirkers vekkelses- og misjonsbønner?

I mine funderinger over dette kom jeg til å tenke på israelsfolkets vandring gjennom ørkenen. I en periode var de desperate etter både drikke og vann, men Gud hørte deres bønn ved blant annet å sende en flom av vaktler og manna på bakken. Israelittene fikk mettet sin sult på grunn av Guds svar.

I Det nye testamentet lærer Jesus oss om en annen sult og et annet brød.

«Jeg har mat å spise som dere ikke vet om», svarte han. De sa til hverandre: «Har kanskje noen kommet med mat til ham?» Men Jesus sa til dem: «Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk.» (Johannes 4:32-33)

Kan det være at bønnen om vekkelse har vært vår sult og at flyktningene som nå kommer er vår manna sent fra Gud? Kan det være at Guds «mat» til oss er at vi skal «gjøre det han vil... og fullføre hans verk» i møte med flyktningene?

Hvordan gjør vi i så fall det? Vel, for det første tror jeg vi må begynne å elske flyktningene, også muslimene, mer enn vi frykter dem. Visst kan flyktningstrømmen være skremmende, og visst har myndighetene i landet vårt et ansvar i å sørge for at vi har et bærekraftig mottaks- og integreringssystem, men viktigere enn dette er det at vi som kirker og misjonsfolk lar Guds kjærlighet fylle våre møter med flyktningene.

Midt oppe i dette er det imidlertid to ting det er viktig å understreke. For det første tror jeg ikke flyktningene ersendt hit av Gud – det er jo ikke han som står bak krigen og uroen i Syria og andre steder. Jeg tror likevel at han i sin allvitenhet kan koble deres behov for hjelp og beskyttelse med vårt behov for vekkelse – og et dytt i baken. For det andre er det viktig at vi som kirker ikke først og fremst møter dem som «objekter» for vår evangelisering og menighetsbygging. I våre møter med dem må vi gjøre som Jesus – bli grepet av medynk og medfølelse.

Norske misjonsorganisasjoner og kirker har lang historie i å la medynk få utslag i engasjement for å fylle lidende menneskers sosial og fysiske nød uavhengig av religiøs tilknytning. Dette kan vi også gjøre overfor flyktningene her til lands. I tillegg vil det selvfølgelig også være både naturlig og viktig for våre kirker å møte våre nye landsmenn med budskapet som har forandret og hjulpet mennesker i nød i 2000 år.

Jeg håper og tror at kirker, kristne organisasjoner og grupper ikke lar mannaen ligge urørt, men at vi deltar aktivt i både den dugnaden vår statsminister oppfordrer til, men også den innhøstningen Kongenes Konge ber oss være med på. Vår mat er å gjøre det han vil, og fullføre hans verk.