Er en god innvandringsdebatt mulig?

Innvandringsdebatt kan fort bli en skyttergravskrig med så uforsonlige fronter at de gode argumentene kveles. Dette innså Ottar Brox for flere tiår siden. I boka «Jeg er ikke rasist, men...» slår han fast at debatten fort ender som norgesmesterskap i å uttrykke delte verdier.

Siden flyktninger vil fortsette å komme, må samfunnet bruke ressurser på dem. Og for at ressursene skal bli rasjonelt brukt, trenger man en rasjonell debatt, mente Brox. Skyttergravskrig gjør bare folk dummere.

Atskillige Invandringsdebatter senere gjelder fortsatt oppfordringen fra Brox. Ikke minst siden innvandring diskuteres i en rekke land om dagen. I Tyskland, for eksempel, har boken Deutschland schafft sich ab (Tyskland nedlegger seg selv) laget stor ståhei. Forfatteren Thilo Sarazzin påstår at Tyskland om noen generasjoner vil være dominert av islam fordi innvandrere fra Tyrkia og arabiske land får så mange barn. Selv forbundskansler Angela Merkel har nå rykket ut med løfte om at integreringsdebatten skal tas på alvor.

I Sverige har innvandring vært en het sak i høstens valgkamp. Sverigedemokratenes leder, Jimmy kesson, har tegnet innvandringsspøkelset så levende at mer enn èn svenske har latt seg skremme.

Her til lands setter vi europeisk rekord med nedgang i antall asylsøkere. I fjor var det imidlertid omvendt. Da hadde Norge den høyeste veksten.
Justisminister Knut Storberget slår seg på brystet og forklarer nedgangen med regjeringens innstramminger. I FrP er man som ventet noe mindre begeistret for de rødgrønnes innvandringspolitikk.
Nylig gikk Christian Tybring-Gjedde, leder for fylkeslaget i Oslo, og styremedlem Kent Andersen til frontalangrep på Arbeiderpartiets innvandringspolitikk i en kronikk i Aftenposten. Professor Anders Todal Jenssen ved NTNU er blant dem som mener at FrP dermed spilte ut trumfkortet, innvandring, før neste høsts kommunevalg.
Også i KrF ser vi en gryende innvandringsdebatt. Leder i Oslo KrF, Haakon Brænden, mener partiet skylder å ta innvandringsskeptiske velgere på alvor.

Visst må vi våge å diskutere innvandring, ellers får ekstreme grupper råde grunnen alene. NRKs reportasjer fra Groruddalen der det blir stadig færre etnisk norske elever i klasserommene, viser at integreringspolitikken har sine utfordringer. Ghetto-bydeler er ikke bra. For å unngå denslags må norske politikere både våge å ta grep - og ta debatt.

Vi må også våge å ta en skikkelig diskusjon om norsk asylpolitikk. Norge har forpliktet seg etter internasjonal lov til å beskytte personer som blir forfulgt eller som risikerer tortur eller dødsstraff i hjemlandet. Kan det være at mennesker med stort beskyttelsesbehov likevel ikke får vern i Norge? Både Amnesty International og Helsingforskomiteen kritiserer Norge for å returnere flyktninger til Hellas, enda man vet at flyktningene nærmest er rettsløse der.

Vi må dessuten tørre å snakke om at Norge har fått en papirløs underklasse. Noen av dem har levd her i inntil 17 år uten rettigheter. Mange er i stor nød. 31. august lanserte en rekke norske organisasjoner en bred kampanje for å sette fokus på de papirløses situasjon.

Nordmenns holdninger bør også diskuteres. For innvandringskritiske kristne kan det være interessant å vite at 59,2 prosent av innvandrerne til Norge har kristen bakgrunn. Dette er et tall Kristent Interkulturelt Arbeid har regnet ut i samarbeid med Statistisk Sentralbyrå. De er blant annet baptister fra Burma, assyrere fra Irak, katolikker fra Polen og protestanter fra Sverige.

28 prosent har ifølge KIA muslimsk bakgrunn. I dag er det 11. september. Utfordringen på niårsdagen for terrorangrepet er å ha to tanker i hodet samtidig: Kan vi klare å drøfte utfordringene i møte med islam samtidig som vi rekker ut en hånd til vår muslimske nabo?