Er dispensasjonalismen bibelsk?

Ivar Haugsbakk glemmer at det var ingen før John Nelson Darby i kirkehistorien som kom opp med endetidssynet som han og likesinnede nå fastholder som det beste.

Ivar Haugsbakk er overbevist om at «Bibelen skal forstås bokstavelig …». Han innser at «Symbolbruk finnes en rekke steder i Bibelen, … ofte forklart i teksten», men at «symboler og figurative uttrykk … også (kan) ha en rent bokstavelig betydning».

Om meningen er, at om Bibelen bruker symbolikk, ligger det en eksakt mening også bak denne kommunikasjonsformen, er jeg enig; for de ord Gud har gitt, er selvfølgelig ikke svada. Men symbolsk tale har vel strengt tatt ingen bokstavelig betydning, som når Jesus i Matt 13,47ff bruker gode/dårlige fisk som metafor for menneskers forskjellige utgang i dommen.

Haugsbakk gir tre grunner for hvorfor «dispensasjonalismen er den beste måten å forstå Bibelen på» 1) fordi «formålet med språket (synes) å kreve at vi tolker det bokstavelig». Men profetene/Jesus bruker ofte en atskillig mer fargerik fremstillingsmåte. For Gud vet at bilder setter seg bedre enn en bokstavelig «plankekjøring». Om Jesus står det at «uten lignelser talte han ikke noe til dem», Matt 13,34.

2) «Hver eneste profeti om Jesus Kristus i Det Gamle Testamentet ble oppfylt helt bokstavelig. Jesu fødsel/tjeneste/død/oppstandelse – alt skjedde nøyaktig og bokstavelig slik det ble profetert i GT.» Intensjonen er god, og profetiene om Jesu fødested/kall (Mi 5,1; Jes 61,1), etc. er helt fantastisk. Men ord som Hos 11,1 (om Israel = sønnen) og Israel som vintreet (Sal 80,9; Hos 10,1) ble begge oppfylt i Jesus (Matt 2,15; Joh 15,1ff), men ikke bokstavelig. Dette er et av dispensasjonalismens problemer, at de neglisjerer GTs foreløpige bilder av Israel som blir oppfylt i Kristus og hans menighet.

3) «Hvis man ikke bruker en bokstavelig forståelse ved studier av Bibelen, så finnes det absolutt ingen objektiv standard for å forstå Bibelen. Dette … har medført en rekke ulike menigheter som strides om ulike tolkninger av hva de ulike ord og vers i Bibelen betyr.»

Her glemmer nok Haugsbakk at det var ingen før John Nelson Darby i kirkehistorien som kom opp med endetidssynet som han og likesinnede nå fastholder og definerer som det beste. Uten Darby (1830) og Scofield er det usikkert at noen i dag ville tenkt tanken på Jesu to-akts komme, først til lufthimmelen (bortrykkelsen) og så sju år etter (ev. 3,5) for å opprette det tenkte tusenårsriket. Hvorfor skulle et slikt syn trumfe oldkirkens syn på Jesu en-akts komme til dom og frelse på den siste dag?

La meg kjapt gi tre grunner til at dispensasjonalismen ikke er den beste måten å forstå Bibelen på.

1) Bibelen forteller hvor lenge Jesus skal sitte ved sin Faders side. I Sal 110,1, sier David: «Herren sier til min herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!» Ofte tolker Jesus og apostlene GTs utsagn, men ikke her. Jesus (Matt 22,44), Paulus (1.Kor 15,25), Peter (Apg 2,34f) og Hebr. (1,13; 10,12f). Disp. sier at Jesus skal sitte ved Faderens høyre hånd til han skal komme ned til lufthimmelen og rykke bruden opp. De eneste som er igjen på jorden da, er Guds fiender.

2) Haugsbakk tolker «den 1000-årsperioden som er omtalt i Johannes åpenbaring kapittel 20» bokstavelig. Men Åpenbaringen er en gjennomsymbolsk bok, med over 400 allusjoner til GT. Og tallet tusen i GT – når vi ser bort fra folketellinger – kan ikke leses bokstavelig. Det gjelder for eksempel:

Abrahams «tusen slekter», 1.Krøn 16,15f, jf 1.Mos 15,5.«Tusen titusener»-velsignelsen som Rebekkas slekt gav med henne. Guds «miskunn i tusen ledd», 2.Mos 20,6 (stoppet selvfølgelig ikke i det 1001!). Guds dyr «på de tusen fjell», Sal 50,10. Davids sauer som økte «til tusen, ja titusener», Sal 144,13. Sammenlikningen i Sal 84,11 «en dag (mot) … tusen ellers». Guds klokke går annerledes ser vi av Sal 90,4 og 2.Pet 3,8 (tusen år som en dag).

Derfor er det svært tvilsomt om tallet 1000 i Åp 20,2–7, skal leses annerledes enn i GT, der ingen av eksemplene betyr et eksakt -, men et veldig stort antall.

3) «… dispensasjonalismen … gjør et klart skille mellom Israel og kirken.» Problemet er at NT ikke gjør det. Jesus konstituerer sin kirke av jøder (sauer) og hedninger (andre sauer), Joh 10,16; jf «her er ikke greker eller jøde», Kol 3,11; Rom 10,12; Ef 2,11ff, og kontrasterer i to syn til Paulus «mitt folk» (kirken) (Apg 18,9–10; jf Åp 18,4) med «Fra ditt folk (etniske Israel) skal jeg redde deg» (Apg 26,17).

«Mitt folk» i Jesu munn er det nye Gudsfolket bestående av messianske jøder og frelste hedninger. Det er grunnen til at amillianister som meg sier at kirken er Israel på en ny måte, lik en sommerfugl er puppen på en ny måte, som ikke må forstås som en erstatning, men som en videreføring og oppfyllelsen.

«Ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn… Dette betyr at den naturlige avstamning ikke gjør noen til Guds barn…», sier Paulus (Rom 9,7–8) Og tidligere: «Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre, og den rette omskjærelse skjer ikke i det ytre, på kroppen. Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret på hjertet, ikke etter lovens bokstav» (2,28–29). Det sanne Israel i Romerne 9–11 er altså «resten» = de messianske jøder, innlemmet i menigheten: «Om Israel var så tallrikt som havets sand, skal bare en rest bli frelst» (9,27; jf 11,2–6).

«På samme måten som Gud i den nåværende tidsalderen fokuserer sin oppmerksomhet på kirken, så vil Han igjen i fremtiden fokusere sin oppmerksomhet på Israel» (Haugsbakk ang. Rom 9–11). Spørsmålet er hvor i NT vi finner denne pausen? Når forlater Jesus Israel til fordel for hedningene?

Tvert om skal hans menighet utbres i alle folkeslag, med startpunkt Jerusalem; Matt 28,18ff; Apg 1,8. Paulus fikk heller aldri denne stansen med seg; han forkynte ufortrødent evangeliet for jøder helt til siste stopp i Roma, og «kalte … sammen de ledende menn blant jødene» og «forklarte alt for dem og vitnet om Guds rike. Ut fra Moseloven og profetene forsøkte han å overbevise dem om Jesus, fra tidlig morgen til sent på kveld» (Apg 28,17. 23). Så hvorfor skulle det være annerledes i dag?

Dispensasjonalismen er en arv fra en mann som ikke har lenger kirkehistorisk fartstid enn 190 år. Jeg lar C. F. Wisløff avslutte: «I troens saker er ‹det nye› alltid mistenkelig. En innovatio, noe som er nytt, vil si en forandring, og troen kan en ikke forandre uten å forderve den. Troen er jo gitt oss i den Hellige Skrift. … Ingen kirkelig autoritet … har myndighet til å bestemme med bindende virkning hva som er kristen sannhet. Guds ord er dommer, det kommer an på hva Guds ord sier» (C. F. Wisløff, Alvorlig talt, s 11. 16).