Er det så nøye med gudstjenesten?

Hvis vi tenker om gudstjenester slik vi tenker om konserter eller andre kulturarrangement, har vi allerede devaluert gudstjenesten.

Koronatiden har snudd opp-ned på mye. Det har også kirken fått merke. Fortsatt er det en god stund til det går an å møtes på vanlig måte uten å måtte ta ekstraordinære hensyn til smitterisiko. Det setter sitt preg på både kirken og kirkegjengere.

Lørdag kunne vi her i avisen lese at biskopene i Bjørgvin og Oslo har gått til det høyst uvanlige skritt å forby nattverdfeiring i forbindelse med gudstjenester i Bergen, Oslo, Asker og Bærum.

Det kan vel knapt ha skjedd før at det er kirkens egne ledere som forbyr sakramentsforvaltning. Men bakgrunnen er klar nok.

Forutsetningen for å avholde gudstjenester med inntil 200 tilstedeværende er at man overholder reglene om avstand. Dermed er det nødvendig å minimere bevegelsene inne i kirkerommet.

I lys av disse begrensningene har altså Halvor Nordhaug i Bjørgvin og Kari Veiteberg i Oslo funnet det nødvendig å forby nattverdfeiring under gudstjenester de nærmeste ukene. Nordhaug påpeker at i vår var det selve gudstjenestefeiringen som ble stanset, sånn sett er situasjonen nå bedre enn den var. Det har han rett i.

Samtidig er det grunn til å reflektere over hvordan kirken i Norge har opptrådt i koronatiden. Det gjelder både Den norske kirke og andre kristne sammenhenger.

På den ene siden kan vi være glade for at det knapt har vært rapportert tilfeller om sabotasje eller uttalt likegyldighet fra kristent hold. Fra andre land vet vi at det har vært tilfeller hvor politiet har sett seg nødt til å gripe inn. Dette kunne vi blant annet lese om her i avisen i går.

Snarere er det klare hovedinntrykket at både kirkesamfunn og organisasjoner har ønsket å følge smittevernreglene nøye og ikke bidra til økt risiko. På den annen side har vi knapt sett protester fra kirkelig hold.

Det har nærmest ikke vært noen debatt om hvorvidt restriksjonene på gudstjenestefeiring har vært nødvendige eller presise nok. Det er ikke uten videre noe godt tegn.

På Verdidebatt spør kirkemøtedelegat Arve Juritzen retorisk: «Er det kirkens rolle å være ekstremt best i smitteklassen? Eller er det kirkens oppgave å tilby fellesskap i en tid hvor Guds ord er viktigere enn på lenge?»

Målet er ikke å ta lett på smittevernhensyn. Men det er grunn til å spørre om man fra kirkelig hold for lett har gått inn i rollen som offentlig forvaltningsorgan og i for liten grad har snakket høyt og tydelig om gudstjenesten som rammeverk for selve livet.

En kristen gudstjeneste er i sitt vesen en møteplass mellom himmel og jord. Den er et fellesskap mellom mennesker, men den er også en arena hvor Herren selv har lovet å være til stede.

Da er det ingen liten sak å avlyse eller å legge strenge begrensninger på samlingene. Det samme kan vi si om nattverdfeiringen. I og for seg kan det være nødvendig for en kort periode å iverksette tiltak som dem biskopene i Oslo og Bergen nå har iverksatt. Men det bør sitte langt inne, og det bør skje med smerte.

Ellers bidrar kirken selv til å nedtone betydningen av det kristne fellesskapet. Hvis vi tenker om gudstjenester slik vi tenker om konserter eller andre kulturarrangement, har vi allerede devaluert gudstjenesten.

Det bør på ingen måte være noe kirkelig mål å opptre uansvarlig. Det ville være ukristelig å ta lett på den alvorlige smitterisikoen vi da utsetter hverandre for.

Men den kristne kirke har vært et fellesskap gjennom hele sin historie. Da er det kritisk å ikke kunne samles. Det bør kirken formidle tydelig og klart.