- Ensomheten er verre enn forfølgelsen
Muslimer som blir kristne er ofte forberedt på å bli forfulgt. At de skal bli ensomme og isolerte kommer derimot som et sjokk.
- Mange konvertitter møter en sosial og åndelig ensomhet som de ikke var forberedt på. De opplever en sosial utestenging som vi i det individualistisk orienterte Vesten har problemer med å forstå, sier Jan Opsal, dosent i religionsvitenskap ved Misjonshøgskolen.
Vestlige kristne tror gjerne at fysiske overgrep, som forfølgelse og mishandling i fengsel, er den største belastningen for en konvertitt. Opsals erfaring er derimot at praktisk talt alle konvertitter er forberedt på direkte forfølgelse.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Dette vil de vite om og ha tatt i betraktning i konverteringsprosessen. Men de færreste vil ha noen forutsetning for å vurdere den ensomhet som utløses, sier han.
Virkelig vanskelig
Dagen skrev mandag om Cambridge-forsker Ziya Meral som hevder at 80 prosent av muslimer som konverterer til kristen tro, etter få år går tilbake til islam. Den viktigste grunnen til frafallet er at det er ekstremt krevende å leve som kristen konvertitt i et muslimsk samfunn.
Ifølge Jan Opsal er det forsket lite på konvertitter som går tilbake til islam, men han understreker at det er store lokale variasjoner når det gjelder hvor mange som går tilbake. Konvertitter som blir værende kristne, er det derimot forsket en del på.
- De sier at konvertering er krevende, men mulig. Men det er det som kommer etter konverteringen som er virkelig vanskelig.
Dype skiller
Når Opsal blir bedt om å forklare hvorfor det er så krevende å konvertere fra islam, minner han om at de fleste konvertittene kommer fra kulturer der identitet og rutiner er knyttet til tett sosialt samliv i lokalsamfunn. Å bryte med dette fellesskapet, oppleves dramatisk.
- Følelsen av ensomhet blir ekstra kritisk hvis de ikke blir integrert inn i et nytt fellesskap.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I de fleste muslimske flertallssamfunn er det dessuten dype skiller mellom muslimske og kristne fellesskap. Det er ikke slik at en kan bevege seg fritt fra den ene konteksten til den andre.
Et unntak er samfunn der folk har slektninger som både er kristne og muslimer, slik vi ser det i flere samfunn i Afrika sør for Sahara.
- I disse områdene har hele slekter konvertert fra tradisjonelle religioner - noen til kristendom og noen til islam. Da vil det være lettere å konvertere begge veier, for konvertitten vil alltid ha noen slektninger som ønsker konvertitten velkommen. Dette gjør også at de sosiale og religiøse motsetningene mellom kristne og muslimer ikke blir så skarpe.
Skeptiske menigheter
En problemstilling mange konvertitter støter på, er at de har store vanskeligheter med å bli integrert i kristent fellesskap etter konverteringen.
- I den lokale menigheten er de gjerne veldig skeptiske til konvertittene, sier Opsal. - De lurer på om konvertittene mener alvor, om det vil skape problemer med hensyn til lokale muslimer eller myndigheter, eller om de bare er interessert i kvinnene i menigheten.
Noen ganger kan det rett og slett handle om rivalisering eller sjalusi. For konvertitten som gjerne har opplevd spektakulære ting knyttet til omvendelsen, får mye oppmerksomhet utad, mens de som har vært kristne hele tiden ikke får det.
- Uansett hvordan denne mistroen er begrunnet, fører det til at konvertittene får en kjølig velkomst i den lokale menigheten, sier Opsal.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Trenger ny familie
- Hva bør misjon og menigheter gjøre annerledes?
- Det aller viktigste er at konvertittene blir inkludert i et åndelig og sosialt fellesskap som har et familielignende innhold, for en konvertitt mister ofte sin familie.
- I Bibelen er familien det mest brukte bildet, i tillegg til kroppen, på hva et kristent fellesskap er. Kristne som Guds barn og som søsken er sterke symboler. Men den som kommer fra en kollektivistisk sammenheng vil oppleve disse uttrykkene som innholdsløse når kirken i Vesten ligner mer på en forening eller et interessefellesskap.
Kontekstualisering
- Ziya Meral er kritisk til at misjon ikke bare konverterer muslimer til kristen tro, men også til en kristen kultur. Hva tenker du om dét?
- Jeg er enig i at de som bringer evangeliet til en kultur har et ansvar for å bidra til en sunn kontekstualisering av evangeliet og det kristne livet. I en del sammenhenger, har vi lagt mye krefter ned i å utvikle lokale kontekstuelle tradisjoner, slik at det kulturelle spranget ikke skal være så stort. Dette var blant annet en viktig del av strategien til NMS i Mali da misjonsarbeidet startet opp der for snart 30 år siden.
- Men det vi ser når nye kristne grupper vokser frem, er at de ofte selv vil velge uttrykk som ikke er kontekstuelle, for eksempel salmer og estetikk, som de har hentet fra globalisert kristendom. Poenget for dem er at dette kan være uttrykk som symbolsk knytter dem til den globale kirke.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Konvertitter i Vesten
- Hva med muslimer som konverterer til kristen tro etter at de har kommet til Vesten. Klarer disse å bevare troen?
- Vi vet at en del blir værende. De fleste som konverterer er iranere og afghanere. Mitt inntrykk er at svært mange av iranerne bevarer den kristne troen, men de samler seg i egne grupper. Det er iranske kristne menigheter eller grupper både i Oslo og andre steder i landet. Men det er ganske gjennomgående at det er få av dem som blir integrert i tradisjonelle norske kristne sammenhenger. Det er heller ikke så vanlig at de er med i internasjonale kristne fellesskap.
Når det gjelder afghanerne er det mye mer uoversiktlig. Det finnes en del afghanske konvertitter i Norge. Mitt inntrykk er at de i større grad enn iranerne er integrert i lokale kristne sammenhenger.
